En desembermorgen går jeg gjennom Vår Frelsers Gravlund på vei til Hellige Olga Menighet. Det er ikke blitt skikkelig lyst enda, og jeg ser nesten ikke et menneske på min lille rusletur fra Bislett til kirken. Når jeg er vant til gudstjenester i Grünerløkka misjonskirke klokka 19.00, føles plutselig 10 som tidlig morgen. Med usikkerhet om hva som vil møte meg, har jeg et silkeskjerf i lomma. Bare for å være sikker.
Når jeg kommer til kirken, er det fortsatt noen minutter til gudstjenesten begynner. Likevel er det fullt av mennesker og jeg hører en svak melodi. Ingen snakker i kirkerommet, men noen hvisker lavmælt sammen. Det lukter røkelse og det er ikoner på alle veggene. Noen kjenner jeg igjen fra bibelhistoriene, andre er nye for meg.
Langt fremme i rommet er det en skillevegg utsmykket med ikoner, malerier og noe julepynt, og det er en stor dør på midten. Senere forteller presten at dette kalles ikonostase, og symboliserer avstanden synden skaper mellom mennesket og Gud. Umiddelbart går tankene mine til «det aller helligste» i det jødiske tempelet fra Jesu tid.
Bønn for de hensovnede
Det første som møter meg, er noe jeg ville kalt bønnestasjoner. Det er flere ulike steder å skrive bønnelapper, kjøpe lys til ulik pris og tenne lys foran ikonene. Etter å ha snakket med presten etter gudstjenesten, får jeg vite at de ulike stedene en tenner lys handler om hvilken helgen man ønsker at skal gå i forbønn for dem.
Det er også mulig å tenne lys fremfor Jesus for å be direkte til Ham. Bønnelappene var delt i to bokser: bønn for de levende og bønn for de hensovnede.
Selv tror jeg at min bønn for andres liv, ender sammen med livet, og hviler godt i at Gud tar ansvaret derfra.
Klokken blir 10 og gudstjenesten begynner. Jeg beveger meg fra lystenningen og videre inn i kirkerommet. Til min overraskelse ser jeg kun noen ytterst få stoler her. Jeg vil anta at det er nærmere 200 mennesker der inne, og med noen få unntak, står alle under hele gudstjenesten.
De aller fleste beholder jakker og skjerf på, og jeg ser nå at de resterende kvinnene dekker for sitt hår også. Jeg knyter silkeskjerfet over hodet og blir stående bakerst i rommet med jakka på.
I den ortodokse kirke vet du alltid hva du kommer til
Hele gudstjenesten unntatt noen ytterst få seanser, foregår på kirkeslavisk. Dette er et språk den ortodokse kirke bruker med røtter fra russisk, serbisk og bulgarsk. Med ukjente lukter, helgenikoner, nye melodier og fremmed språk, føles det som å være i et annet land.
Jeg forstår verken bønnen, forkynnelsen eller messingen, og vet ikke når jeg skal gjøre hva. Jeg kommer stadig tilbake til tanken om hvor viktig det er for min menighet at mennesker ikke skal føle seg fremmede. Jeg som er vant til å gå i kirken og har vært innom en del forskjellig, føler meg plutselig både malplassert og fremmedgjort.
Fysisk overgivelse
Mange ganger gjennom gudstjenesten korser forsamlingen seg og bøyer hodet. Jeg er ikke vant til dette selv, men å fysisk overgi seg for Gud og minne seg om korset, er noe jeg kan relatere til. Jeg henger med så godt jeg kan og gjør det samme som de rundt meg.
På et tidspunkt deler hele forsamlingen seg og lager en midtgang gjennom rommet. De vender seg mot den og bøyer hodet. Da kommer presten gående ned midtgangen med en slags bjelle og velduftende damp.
Igjen kjenner meg langt hjemmefra, bare 750 meter fra min egen kirke.
Kort tid etterpå minner likevel en norsk bibeltekst og trosbekjennelse meg om at vi tror på mye av det samme.
Under nattverden mottar de brød og vin, men brødbitene flyter i vinen og blandingen blir servert med skje. Det er presten selv som deler ut til hver enkelt, og han legger den samme skjea inn i munnen til alle i forsamlingen. Jeg skal ærlig innrømme at noen hygienespørsmål surret i hodet mitt, men jeg skyver dem raskt bort. Presten ber en bønn på kirkeslavisk for hver enkelt person ved navn.
Det tar lang tid å komme gjennom hele forsamlingen, men likevel synes jeg det var noe spesielt fint med denne personlige bønnen. Jeg er vant til at man kan gå til forbønn dersom man har et behov av noe slag, men her tar presten seg tid til å be for alle. Det var sterkt.
Forståelig og tilgjengelig, ikke et mål
Når gudstjenesten er slutt, går en og en frem til presten og kysser et gullkors, før de gradvis forlater lokalet.
Samlivsspørsmål og dåpssyn kan av og til tilsynelatende definere en kirke mer enn hvem som døde og gjenoppsto for den
Etter gudstjenesten blir jeg lenge stående og vente på at presten skal bli ledig for en prat. I løpet av denne tiden er det ingen som hilser på meg, men noen kikker og smiler litt. Kanskje de kan se at jeg ikke hører helt hjemme her? Etter en stund får jeg satt meg ned med Fader Kliment og stiller noen spørsmål.
Jeg forteller ham at jeg er vant til et stort fokus på at alle skal føle seg velkomne, og at alt skal være forståelig, og lurer på hvorfor det er så annerledes her.
Fader Kliment begynner med å komplimentere at den protestantiske kirke evner å gjøre budskapet forståelig og tilgjengelig for alle. Samtidig sier han at dette ikke er målet til den ortodokse kirke. Han forklarer at kirken og gudstjenesten skal være noe helt annet enn resten av samfunnet, nettopp fordi det skal være en smak av paradis.
Gudstjenesten skal være hellig. I tillegg kan det nevnes at de aller fleste i forsamlingen selv forstår språket.
Jeg synes det er noe fint med tanken om at kirken skal være noe annet enn hverdagen. Samtidig tror jeg at kirken skal ha rom for hele mennesker, inkludert deres hverdag. Jeg opplever at jeg kan ha med meg og mitt inn i kirken, og jeg kan ta med Gud ut i resten av uka. Livet og troen er ikke adskilt. Det gjennomsyrer hverandre fullstendig.
Fra ateist til ortodoks
Jeg spør en ung mann i kirken om han kan ta noen bilder av Fader Kliment og meg. Han forteller at han selv har gått fra å være ateist til protestantisk kristen, og nå til ortodoks kristen.
Når jeg spør hvorfor han valgte å bli ortodoks, forteller han at Bibelen snakker om Guds barns enhet, mens han ser så mye ulikhet og uenighet mellom de ulike protestantiske kirkene. I den ortodokse kirke vet du alltid hva du kommer til. Selv på kryss av landegrenser vil du møte den samme liturgien, de samme ikonene og en del av det samme språket. For ham ble dette svaret på enheten Gud kaller sin kirke til.
Denne formen er ikke helt for meg, men jeg synes han har et godt poeng. I den protestantiske kirken opplever jeg av og til at vi er langt mer opptatt av hva som skiller oss enn hva som samler oss. Samlivsspørsmål og dåpssyn kan av og til tilsynelatende definere en kirke mer enn hvem som døde og gjenoppsto for den.
Bønn for bilen
Etter samtalen forteller Fader Kliment at han skal ut og be for en bil, og han inviterer meg med. Fader Kliment og en annen mann tar en runde rundt en Tesla. De leser bønner på kirkeslavisk og kaster vann over bilen. Avslutningsvis får førersetet og bileieren samme prosedyre, før vi alle ønsker hverandre en god jul og går hvert til vårt. Jeg rusler igjen gjennom Vår Frelsers Gravlund, full av undring og inntrykk.
Denne kirken kun 15 minutters gange fra mitt eget hjem, føles som en annen verden. Likevel er vi naboer og vi tilber samme Gud. Jeg undres hvor mye våre ulikheter egentlig har å si.
Mitt hjem er i protestantismen og dens hverdagslighet, men jeg bemerker meg Fader Kliments ord: «Vi tror jo på det samme. Vi har bare en annen innpakning.»
