Fredag 13. desember (på dagen for den hellige Lucia!) oppnevnte regjeringen et ekspertutvalg som skal se på utformingen av tilskuddsordningen for Den norske kirke (DNK) og andre tros- og livssynssamfunn (heretter kalt andre samfunn). Det er bra, også fordi et slikt utvalg har vært etterlyst.
På politisk hold har man opplevd at tilskuddsordningen er kommet ut av styring. Uten politiske vurderinger og vedtak må Stortinget stadig punge ut med mer og mer penger til de andre samfunn, og med prosentvis større årlige endringer enn vanlig i mange andre sektorer. Derimot får Stortinget styre de statlige bevilgninger til DNK.
Bastet og bundet
Årsaken oppgis å være at DNK får tilskudd på grunnlag av vanlig budsjettforberedelse, men uavhengig av medlemstall, et tall som dog styrer tilskuddene til de andre samfunn. Går medlemstallet i DNK ned, endres ikke tilskuddene til DNK, men de går opp per medlem til de andre samfunn. Får disse dertil flere medlemmer, går tilskuddene ytterligere opp. Her er staten bastet og bundet.
Men dette er bare den ene årsaken. Den andre er at mens DNK får tilskudd fra både stat og kommuner, får de andre samfunn tilskudd kun fra staten. Øker kommunene tilskuddene til DNK, tvinges Stortinget til å øke tilskuddene til de andre samfunn.
Nå er ikke slik «tvangsbevilgninger» så spesielle som man kan tro. På veldig mange områder har Stortinget gitt lover som så «tvinger» staten til å foreta visse bevilgninger.
Kommunal velvilje?+
Med den kommunale «overstyring» av Stortinget er det enkelt å gjøre noe, nemlig å la staten overta bevilgningene også til DNK. Det vil dessuten være en stor fordel for DNK som vil få mulighet til planmessig å «kraftsamle» ved eksempelvis å bygge en ny kirke hvert år, uavhengig av kommunal betalingsvilje. Den største utfordring her er nok lokal skepsis i DNK mot egne sentralorganer, samtidig som man viser til det gode og viktige samspill mellom lokalkirke og kommune.
På politisk hold finnes det sikkert også innvendinger mot ytterligere sentralisering. I praksis går kommunal velvilje og utfordrende økonomiske forhold i kommunene hånd i hånd. Det er ingen grunn til å tro at kommunal velvilje i fremtiden vil være løsningen på de økonomiske utfordringer i DNK. Dessuten vil en bevisst balansering i DNK mellom lokale og sentrale organer godt kunne opprettholde sterk lokal innflytelse. Her må noen skjære gjennom, forhåpentligvis det nedsatte utvalget.
Å prissette forpliktelser
Skal man respektere Grunnlovens krav om tilskudd på «lik linje» til DNK og andre samfunn, vil det være svært begrensede muligheter til å gjøre tilskuddene uavhengige av hverandre. Visse forpliktelser for DNK kan nok skilles ut som så særegne at finansiering av disse ikke bør få påvirke finansieringen av andre samfunn. Men utvalget får en stor utfordring om det skal identifisere og prissette mange slike forpliktelser. I praksis har de andre samfunn ofte tilsvarende gjøremål som er minst like kostbare siden de mangler stordriftsfordelen.
Man kan forsøke helt eller delvis å erstatte medlemstall som multiplikator med andre ting. Teller man i stedet antall konfirmanter, vil sikkert human-etikerne komme godt ut. Teller man antall begravelser, vil derimot DNK (fortsatt) komme godt ut. Teller man antall gudstjenester (tilsv.) eller sågar deltakertall, vil katolikkene komme godt ut. Teller man antall kvadratmeter grunnflate i egne forsamlingslokaler, vil human-etikerne komme dårlig ut. I praksis vil det være vanskelig å finne bedre multiplikator enn medlemstall. Men drift og vedlikehold av historiske bygninger av kulturell betydning (tilhørende DNK og andre samfunn) kan kanskje fungere en som mindre faktor?
Å tenke samlet
Det er også mulig (helt eller delvis) å snu det hele ved at Stortinget hvert år fastsetter et tilskuddsbeløp per medlem, og så fordeles pengene. Folk som er medlemmer av ikke-tilskuddsberettigede samfunn (som de selv må finansiere!), bør få tilskuddet refundert. For andre ikke-medlemmer kan tilskuddet sendes til kommunene for etablering og drift av livsynsåpne seremonirom med videre.
All nedleggelse skaper lokale protester
For DNK vil dette innebære at man må tenke samlet om hvordan man vil bruke tilskuddene. Det er fullt mulig ved helhetlig økonomiplanlegging å ta hensyn til ulike faktorer som grisgrendte strøk, nye byområder, verdien av å ta vare på det å ha et gudshus på et høyt sted «midt i bygden», den oppvoksende generasjon, utsatte grupper og behovet for sentral administrasjon og sentral pastoral tilretteleggelse for lokale virksomhet. Samtidig kan ny demografi, nye kommunikasjonsmuligheter og andre forhold gjøre det relevant å nedlegge enkelte kostnadskrevende ting.
I mange av våre andre trossamfunn har vi bl.a. rundt om i Europa vært gjennom en prosess der kirker blir nedlagt fordi opprettholdelse «koster mer enn det smaker». I Tyskland har det spesielt rammet en del kirker som ble reist i kirkebygger-boomen på 1960-tallet. All nedleggelse skaper lokale protester. Klager til Vatikanet mot bispevedtak av denne art, har så langt ikke ført frem. En god og fornuftig helhetlig økonomistyring er fullt mulig, men man må ville det.
