I året som ligger bak oss har vi vært vitner til en uendelighet av menneskelig lidelse i et økende antall kriger, kriser, konflikter og katastrofer. Noen av krisene får en enorm oppmerksomhet fordi de dekkes i ulike mediekanaler med en intensitet og et omfang som aldri før. Tallene på drepte og fordrevne i Ukraina og i Midtøsten er svimlende høye.
Andre og større katastrofer hører vi knapt om. Det gjelder eksempelvis krigen i Sudan som nylig ble erklært som verdens største humanitære katastrofe. Summen av det hele kan gjøre oss helt numne. Selv ikke vi som jobber med humanitær innsats til daglig kan ta alt dette helt inn. Det er lett å skru av, velge å se en annen vei og konsentrere seg om det nære.
Glemt av offentligheten
Samtidig er det så viktig at våre hjerter ikke blir kalde og kyniske i møte med medmenneskers nød. Og at lidende som blir glemt av offentligheten, glemmes av oss alle. Da rammes verden ikke bare av konflikt og katastrofe, men også av en moralsk kollaps. Derfor må vi ikke havne i en tilstand preget av kollektiv depresjon. Det er heller ikke bra om vi lammes av dårlig samvittighet.
Min erfaring er at det finnes måter å unngå disse grøftene på. Kanskje kan vi bruke den tilstundende høytiden til å få bedre perspektiv på vår egen «krisehåndtering». I Norge kan vi feire høytiden i fred og frihet. Noen sliter, men de fleste har det de trenger. Mange har mer enn nok. Som folk har vi trukket vinnerloddet sammenliknet med de som er født i Gaza eller i Sør-Sudan. For meg er takknemlighet er en god medisin mot likegyldighet.
De er døtre og mødre, sønner og fedre. De er medmennesker
Hjelpen kommer frem
Som leder av en av Norges største humanitære organisasjoner fylles jeg med stor takk over giverglede og engasjement for rettferdighet og nødhjelp. Jeg tror vi ganske enkelt blir mindre selvopptatte og innadvendte av å gi. Vi kan gi vårt aktive svar på nøden ved å dele av det vi er betrodd.
Våre medarbeidere og partnere på bakken ser daglig at hjelpen kommer fram og skaper forandring. Vi skaffer beskyttelse, vann og mat, bidrar til varig forandring av skadelige skikker, bringer fred og forsoning. Jeg ser at det nytter. Det gir håp. Og håpet er apatiens verste fiende.
Vaksine mot kynisme
Verdens nød kan lett ende i tall. I vår tid er det store og voksende tall. De fleste overveldes av dem. Noen er opptatt av å diskutere om dødstallene i Gaza egentlig er litt mindre enn det som er oppgitt av lokale helsemyndighetene som om det gjør noen forskjell. Tall kan gjøre oss kyniske på mer enn én måte. Men den beste vaksine mot slik kynisme er menneskeverdet: Å tenke at bak hvert eneste tall på fattige, forfulgte, fordrevne og drepte er det et menneske. De er døtre og mødre, sønner og fedre. De er medmennesker.
Mitt personlige ståsted er dette: Disse medmenneskene er skapt og elsket av Gud. Det perspektivet hjelper meg. Ved denne tidsregningens ende er vi kanskje blant dem som spør: «Når så vi deg sulten og ga deg mat, eller tørst og ga deg drikke? Når så vi deg fremmed og tok imot deg, eller naken og kledde deg? Når så vi deg syk eller i fengsel og kom til deg?» Var det du, Jesus?