Jesu lignelse om den bortkomne sønn er en av de mest kraftfulle fortellingene i vår kultur. Den overraskende responsen fra faren, som bryter med all vår logikk og rettferdighetssans, treffer et så dypt behov i oss mennesker at fortellingen regnes som et mesterstykke også i verdenslitteraturen.
Er det farens blikk og åpne favn som former nordmenns gudsbilde i dag?
Storebrorens blikk
Se for deg et annet scenario: I det lillebroren er i ferd med å komme hjem, har storebroren løpt faren i forveien. I stedet for å møte faren først, møtes lillebroren av blikket og vurderingen til sin eldre bror – broren som har alt på stell, og som har gjort alt faren har sagt. Hva om det er slik at «bortkomne» nordmenn i dag får sitt gudsbilde formet av storebroren og ikke av faren?
Det er varianter av «storebrødre» overalt, både i samtidskulturen og i religiøsiteten. Folk lengter og søker desperat etter et annet blikk. Og de sliter med å finne det.
Nordmenns bilde av kristne og kirker
Egil Svartdahl har fortalt at de to vanligste motforestillingene mot kristne han møter når han reiser rundt i Norge er at de tror de bedre enn andre, og at de ser ned på andre. Den underliggende årsaken til det, sier Svartdahl, kan være at når vi kristne snakker om synd, så har vi en tendens til å fokusere på andres synder mer enn våre egne. Ved å fremstille oss selv som helligere enn vi er, så får ikke folk tak i at vi også er syndere som har innsett vår absolutte avhengighet av nåden.
Timothy Keller skriver om dette i sin bok The Prodigal God: dersom våre budskap ikke har den samme effekten på folk som Jesu budskap hadde, så må det bety at vi ikke formidler det samme budskapet som Jesus gjorde. Hvis våre kirker ikke appellerer til bortkomne småbrødre, som i lignelsen om den bortkomne sønn, så må de være mer fylt opp av storebrødre enn vi liker å tro.
Nåden endrer alt
Aleksandr Solzhenitsyn, minner oss om at skillet mellom godt og ondt ikke går mellom land, ikke mellom klasser eller mellom politiske partier (eller for den saks skyld heller ikke mellom vår tids stereotypiske kristen-båser: bibeltro konservative versus relativistiske liberalere). Nei, skillet mellom godt og ondt går tvers igjennom alle menneskehjerter. Og det er først når vi ser vårt eget medansvar for verdens lidelse at vi får øye på nådens storhet.
Mange sliter med å få tak i hvilke gode nyheter de kristne hevder å forvalte
Den katolske tenkeren G. K. Chesterton ble en gang spurt av en avis: «What’s wrong with the world?». Chesterton svarte kort: «I am». Forutsetningen for å motta nåde, er å vite at du trenger den. Den som får mye tilgitt, elsker mye.
Likegyldighet overfor han som ER sannheten
Den som tror at kristenheten i dag har en slags oppdragerrolle for det norske folk, har befunnet seg vél mye i et ekkokammer. Ja, nyheten om vekst blant unge i frikirkeligheten gikk sin seiersgang i Kristen-Norge nylig. Det er gledelig. Og forvaltes det godt, så kan det utløse mer.
Likevel er det behov for en reality check med hensyn til status for det brede lag av ungdom og unge voksne. Snakk med folk som driver konfirmantundervisning, og hør hvor mye kunnskap den jevne 14-15 åringen har om Bibel og kristen tro.
I aldersgruppen 25-39 år oppgir kun 19 prosent at de tror på Gud, langt færre enn i befolkningen for øvrig. 9 av 10 nordmenn oppgir at de ikke tror at Jesus stod opp fra de døde. Mange sliter med å få tak i hvilke gode nyheter de kristne hevder å forvalte.
En åpen favn for slitne individualister
Selv oppdaget jeg først evangeliets overraskende og livsforvandlende nåde da jeg ble med i Anonyme alkoholikere (AA). Aldri har jeg vært i en mer evangelisk forsamling. Årsaken var enkel: Vi kom dit fordi vi gjennom ulike forsøk på selvrealisering hadde surret det til og til slutt erkjent det. Og da stod døra på vidt gap for nåden. Mange av oss fikk et møte med Gud som er akkurat slik som faren i fortellingen om den bortkomne sønnen. Det er en fortelling om en uventet aksept – så attraktiv at den forandret livet til mange av oss. I det rommet var vi alle like.
Når den favnen er ditt fremste bilde av Gud og hans syn på deg, da er det nærmest umulig å forbli i gamle mønstre. Jo sannere jeg erkjenner at jeg er den jeg er, jo mindre blir jeg den jeg var.
En bedre fortelling
Kirkens appell i en post-kristen kultur er ikke formaning, kulturkrig eller anti-woke, men fremtidshåp og tilbud om å leve i en bedre fortelling.
Den kristne grunnfortellingen samsvarer godt med slik livet faktisk fortoner seg, og gir ressurser til å forstå og takle livets opp og nedturer som savner sidestykke i samtidens alternative fortellinger.
Jeg er overbevist om at flere vil se de det nådeløse i en materialistisk fortelling og selvrealiseringens innovervendte blikk, og at langt flere bortkomne nordmenn nølende kan «komme til seg selv» og vende nesa hjemover. De leter etter en nåde de aldri fant.
For Guds skyld, la det være faren som møter dem først.