Noen argumenterer som om norske politikere har vedtatt en mer restriktiv form for sekularisme i Norge enn det både grunnlov og lov om tros- og livssynssamfunn legger opp til. Opplæringslovens nye forbud mot forkynnelse tolkes derfor som om skolen ikke kan vedlikeholde tradisjonen fra statskirkens tid med skolegudstjenester. Men det store flertallet av norske politikere har ikke gått inn for et så skarpt skille mellom stat og religion som en slik streng sekularisme skulle tilsi. Vår sekularisme er mer livssynsåpen – slik Stålsett-utvalget uttrykte det med sin språklige nyvinning.
Debatten blir klarere med litt opprydning fra de ulike meningsmotstanderne. For det første kan gjerne Den norske kirkes ledere og de folkevalgte politikerne ta på alvor at en gudstjeneste inneholder forkynnelse. Tross alle fine ord om tradisjonsformidling så er og blir en religiøs seremoni uttrykk for forkynnelse. Det krever en forskyvning i argumentasjonen om skolegudstjenestens berettigelse i en tid hvor forbudet mot forkynnelse i skolen skal håndheves.
For det andre trenger ikke skolegudstjeneste være en del av skolens opplæring, selv om det foregår i skoletiden. Lærerne trenger ikke å ta aktivt del i forkynnelsen i kirkerommet. De trenger ikke å synge salmer eller delta på noe annet vis enn de gjør ved å være observatører på en ekskursjon til et hindutempel eller en muslimsk moské.
Minoritetenes religiøse høytider kan også foregå i skoletiden og den norske skole tilrettelegger aktivt for at barn av minoriteter kan få delta i dem. Innenfor en viss rimelighet får ikke barna fravær fordi de tar ut fridager til religiøse høytider og deltar i dem i skoletiden ut fra foreldrenes ønske. Skolen legger også til rette for minoritetenes religiøsitet ut fra foreldrenes rett til å bestemme barnas religiøse oppdragelse.
Foreldre «eier» barnas religion
Nå er det jul. Det er den kristne majoritetens høytid. Og på lignende vis legger skolen til rette for dem – ved å innhente samtykke fra foreldrene for hver enkelt elev. Slik ivaretas elevenes menneskerettigheter. For frem til fylte 15 år er det foreldre som i utgangspunktet «eier» barnas religion.
Helt likt foregår riktignok ikke tilretteleggingen i tilfellet med den evangelisk-lutherske majoriteten sammenliknet med de ikke-lutherske minoritetene, særlig de ikke-kristne gruppene. Skolens ansatte følger gjerne majoritetsbarna til majoritetens gudshus på den måte de ikke gjør med minoritetene. Dessuten er gir staten med benevnelsen «skolegudstjeneste» denne ene religiøse seremonien i majoritetens høytid en annen symbolsk vekt enn minoritetenes ulike høytidsfeiringer.
En annen forskjellsbehandling består i at skoleåret som resten av samfunnet følger en kristen kalender. Norges tusenårige kristne tradisjon gjør at elevene får fri i kristne høytider, men ikke som hovedregel i de ikke-kristne. Og når elevene feirer 17. mai legger skolene aktivt til rette for å synge en nasjonalsang med kristne referanser mens mange viser respekt for et nasjonalflagg med et kristent kors.
Man kan jo mene at det er lite prinsipielt for en sekulær stat å ikke bytte flagg, men de færreste tar til orde for det
Dette er forskjellsbehandling, men ut fra eksisterende tradisjoner kan det likevel anses som saklig begrunnet forskjellsbehandling. Man kan jo mene at det er lite prinsipielt for en sekulær stat å ikke bytte flagg, men de færreste tar til orde for det.
Skolegudstjenester er et symptom på samfunnets bindinger til den kristne religionen på disse ulike nivåene. Politikernes tale er klar – tross skiftende regjeringer: Skolegudstjenester bør skoleeiere legge til rette for. Og den talen utmeisles i Utdanningsdirektoratets veileder som uttrykker velvillighet overfor tanken om skolen som tilrettelegger for majoritetens religion.
Skolen som tilrettelegger
Vi kan gjerne mislike at skolen har denne aktive rollen som tilrettelegger. Vi må gjerne argumentere for en annen religionspolitikk i Norge. Men det er like fullt denne politikken som vårt demokrati har samlet seg om. Da fremstår det underlig å hevde at politikerne har vedtatt en ny paragraf i ny opplæringslov som innebærer et forbud mot skolegudstjenester. De har nok forstått veldig godt hva de har gjort, selv om de kunne rigget lovverket annerledes for å rydde opp i uklarheter.
Og at skolegudstjenester ikke er forkynnelse – det må selv politikere gi seg på.