«Under Guds øye» har vakt stor oppmerksomhet. Fortellingen om menigheten Sannhetens ord er et eksempel på en god intensjon som ukontrollert har blitt giftig. Der teologien (og mye mer) har sviktet totalt og skapt store, verkende sår. Heldigvis er det et sjeldent konsept. Et mer utbredt, dog adskillig mildere konsept er kristne kulturer som kan «bomme på mål». Der mange kan se tilbake med skepsis på sin egen tid i et slikt miljø.
Her mener jeg mye handler om ordbruken, og spesielt frasene vi ukritisk arver. Et farlig, uaktsomt våpen. De setningene vi hører, lar oss trollbinde av, for så å gjenta. Ordene som gjør at vi kan forstå et budskap eller som innlemmer oss i fellesskapet. Optimalt sett begge.
Jo eldre jeg blir, og jo eldre barna mine blir, desto skumlere blir frasene. Nylig var jeg i en stor, veletablert pinsemenighet og var vitne til en 15-åring bruke ord over evne. Det hun sa fikk menigheten til å nikke og «mmm»-e, men øynene hennes virket forvirret, likevel fornøyde, med det hun hadde sagt. Det hele virket arvet, tillært og usikkert.
På observasjonspost
Å vokse opp i en karismatisk menighet for deretter å studere ved en luthersk høyskole har skapt store sorte hull i troen og teologien min. Fra å være investert og kjenne stort eierskap til min tjeneste i menigheten føler jeg meg nå fanget på observasjonspost.
Noe i meg savner den gamle tilværelsen av å gi seg hen til menigheten og dens sfære. Men det blir kronisk stoppet av skepsis. Skepsis jeg er usikker på om jeg elsker eller hater. Etter mange nok år på denne sidebenken, også kalt bakerste benkerad, har jeg blitt noenlunde tilfreds med at jeg sitter litt fast på ubestemt tid. Men refleksjonene har ikke stoppet.
Hva er det som stopper meg fra å «lene meg inn», «ta opp mitt kors», «investere i barna», «lære den unge den vei han skal gå», kjemper for at «the best is yet to come». Jo, jeg tror det er nettopp ordbruken, massesuggesjon av frasene.
Å vokse opp i en karismatisk menighet for deretter å studere ved en luthersk høyskole har skapt store sorte hull i troen og teologien min
«Du blir ikke hamburger av å gå inn på McDonalds». Ironisk nok blir du heller ikke kristen av å gå inn i en kirke. Poenget med forkynnelse og disippelgjøring er å få menneskene til å ta selvstendige valg, i frelse og tro, da synes jeg det er ironisk at kulturen legger opp til det motsatte. Ved å bruke et kunstig språk som ikke er vårt eget.
Fengslet av kulturen
I forsøket på å finne min egen måte å være kristen på i en karismatisk menighet, blir jeg fengslet av kulturen. Frasene som ligger så lett og ledig på tungespissen og langt fremme i hjernen, har blitt det jeg kjenner som aller mest giftig. For er det ikke her vi slutter å tenke selv?
Misforstå meg rett, quotes finnes overalt og brukes like hjernedødt i mange andre kirker, samfunnslag og situasjoner. Og absolutt har de vært givende, trosstyrkende og lærerike, forhåpentligvis fra budbringeren i det minste. Men jeg savner at vi reagerer sterkere når frasene blir annenhånds. Opphøyer vi en ungdoms tilsynelatende gjentagelse av ungdomspastorens kule setning eller sitat fra preken uten å utforske hvor dypt det sitter og om forståelsen er der, kan vi ende opp som en uheldig versjon av hviskeleken.
Vi kan ende med at formidlingen av uttrykket eller sitatet blir viktigere enn forståelsen av det.
Spørsmålene blir mange da jeg betviler hva som var min plass i Guds plan og hva som var sosialt drevet
Vi lengter alle etter å konkretisere troen vår – da blir et godt sitat en gave. Alle lengter vi også etter sosial aksept og en plass i fellesskapet. Det blir problematisk når disse to forveksles.
Trygg i fellesskapet
På krussetreff var jeg med i et syngende folketog med «Jesus elsker alle barna» som fanesang. Om oppdraget opplevdes noe annet enn invaderende på forbigående og kafégjester er usikkert. Om det var noe misjonalt over det er også usikkert. En ting var sikkert: Jeg følte meg trygg, sett, anerkjent, og rusa på fellesskapet, ikke nødvendigvis på overbevisningen om at «Jesus elsker alle barna» (selv om jeg vet det og).
På cellegruppe (også kjent som småfellesskap eller lifegruppe) har jeg referert til pastorens kuleste sitat for å svare på spørsmålet «Hva sitter du igjen med etter dagens tale?», selv om jeg kanskje hadde andre, egne tanker.
På ungdomsskolen brukte jeg argumenter langt over egen evne for hvorfor abort er et forferdelig vanskelig dilemma.
Sosialt drevet lederskap?
Jeg sang i kor og lovsangsband i mange år til tross for min ustabile og plutselig inntreffende tonedøvhet, jeg fikk tidlig lederansvar, jeg ledet møter, konfirmantgrupper, samlinger, senere cellegrupper, leirer og til syvende og sist klarte jeg å kare meg opp til kirkebyggets fjelltind: talerstolen. Det er med anger, og fare for å bli kansellert, jeg velger å si: Jeg rundet gamet.
Spørsmålene blir mange da jeg betviler hva som var min plass i Guds plan og hva som var sosialt drevet. Jeg kjenner på en ambivalens når jeg ser tilbake på en ungdomstid i et kristent miljø. Takknemlig ja, men den opplevdes også ubalansert i form av å handle om «disippelgjøring», kulturell anerkjennelse, i stedet for ekte disippelgjøring.