3,5 milliarder mennesker, nesten halvparten av jordens befolkning, er fattige. Tradisjonell bistand kommer ikke i nærheten av å løfte dem ut av fattigdom. Til det trengs det privat kapital, og bistand må i større grad innrettes på å utløse denne kapitalen.
Egeninteresse av bistand
Det betyr ikke at vi skal slutte å finansiere utvikling over statsbudsjettet og overlate til private aktører alene å finne løsninger på fattigdomsproblemet. Høyre mener at det er riktig å holde et høyt nivå på norsk bistand, fordi det er i Norges interesse at ulikhet i og mellom land reduseres. En verden med mindre fattigdom og mer samarbeid gir mindre internasjonal spenning og uro.
Hvis ikke Afrika lykkes bedre enn i dag med å skape arbeidsplasser og redusere fattigdom, vil Europa i fremtiden oppleve mer migrasjon, mer konflikt og større grobunn for grensekryssende terrorisme.
Samtidig mener vi at det er avgjørende at vi får mest mulig effekt av bistanden og at den bidrar til systemendring i landene vi engasjerer oss i. I dag sprer vi oss for tynt og oppnår for lite. Det vi trenger er en multiplikatoreffekt, slik at en krone brukt av oss gir mange ganger så mye igjen i ressurser brukt av lokale myndigheter eller private investorer.
Programmet «skatt for utvikling» er et godt eksempel, der det er beregnet at en krone vi bruker gir hundre kroner i økte skatteinntekter for landene vi hjelper. Det globale partnerskapet for utdanning er et annet, der 90 prosent av finansieringen til utdanningstiltak er bidrag fra mottakerlandene selv. Vi kan oppnå samme multiplikatoreffekt ved å bruke bistand til å utløse private investeringer.
Skal vi klare det, bør et av målene for bistandspolitikken være hvor mye privat kapital den utløser.
Muligheter i Afrika sør for Sahara
Afrika sør for Sahara er en av de få regionene i verden hvor folketallet vokser, og det vokser fort. I løpet av de nærmeste tiårene skal regionen gå fra å ha 10 prosent til å ha 25 prosent av verdens befolkning i arbeidsfør alder. Det er en enorm mulighet for Afrika, men det kan også bli et enormt problem hvis landene ikke får i gang en positiv investeringssyklus som evner å skape de 800 millioner jobbene som trengs.
Investeringsselskapet Bridgewater peker på tre viktige hindre for utenlandske investeringer i Afrika sør for Sahara: høy opplevd risiko, underutviklet infrastruktur og institusjoner, og umodne kapitalmarkeder. Den gode nyheten er at vi kan gjøre ganske mye med to av disse hindrene: risiko og kapitalmarkeder.
Vi mener det er avgjørende at vi får mest mulig effekt av bistanden og at den bidrar til systemendring i landene vi engasjerer oss i
Garantiordninger reduserer risiko for private investorer og kan utformes slik at det offentlige taper lite eller helst ingenting av det garanterte beløpet. Det statlige investeringsfondet Norfund har gjort lønnsomme investeringer i verdens fattigste land i mange år og bidrar på den måten til å øke likviditeten i lokale kapitalmarkeder. Klimainvesteringsfondet, som forvaltes av Norfund, har hatt en årlig avkastning på 20 prosent siden det ble opprettet i 2022. Dette er norske suksesshistorier som bør videreutvikles. Norge bør også bruke sin styreplass i Verdensbanken og regionale utviklingsbanker til å jobbe for investeringer som utløser mest mulig privat kapital. Vi får mange tilbakemeldinger på at de multilaterale finansinstitusjonene er for byråkratiske og for lite tilgjengelige for det næringslivet de skal betjene.
Et Afrika i vekst, med en ung arbeidsfør befolkning, representerer også en mulighet for norske virksomheter. Norske bedrifter kan bidra med teknologi, kompetanse og kapital, og gjennom målrettet bruk av bistandsmidler kan vi ta ned risikoen for de som ønsker å satse i fremvoksende markeder.
Regjeringen mangler ambisjoner
I statsbudsjettet for 2024 lanserte regjeringen en garantiordning for fornybarinvesteringer i utviklingsland. Høyre støtter denne intensjonen, men mener at ordningen med en ramme på 5 mrd. er for lite ambisiøs. Dessverre har regjeringen fortsatt ikke klart å få ordningen på beina i det hele tatt. Det haster.
Regjeringens Afrika-strategi, som ble lansert i august i år, er også fattig på både ambisjoner og tiltak når det kommer til å utløse mer privat kapital, som påpekt i Panorama av professorene Stig Jarle Hansen og Kjetil Tronvoll. Ett av tiltakene som omtales i strategien, «bruke innovativ finansiering for å utløse private investeringer» ble til og med fjernet som mål på den relevante posten på statsbudsjettet, som regjeringen la frem bare et par måneder etter Afrika-strategien.
I den bredere utviklingspolitikken mener vi det er beklagelig at Støre-regjeringen har kuttet over halvparten av bistanden til utdanning og holdt helsebistanden flat, mens støtten til småskala landbruk har økt voldsomt. All bistand ønskes som regel velkommen av dem som mottar den, og i tilfellet landbruk også av Senterpartiet som gir den, men Høyre mener at god utdanning og god helse er vesentlig viktigere for å utvikle menneskelig kapital og skape grobunn for vekst og utvikling.
Vi ser frem til Anne Beate Tvinnereims utviklingspolitiske redegjørelse for Stortinget 14. november. Det er fem år siden det sist ble holdt en slik redegjørelse. Vi kommer til å følge nøye med på hvilke planer Tvinnereim har for privat kapital for utvikling.
