Bladene jeg ser fra stuevinduet har ingen ro. De bestemmer ikke selv, men beveges av kraftig vind, vanlig, grå hverdagsvind, kald vind som hvisker vinter, og iblant vinden som bare er som pusten når man ber.
Snart skal de rives av trærne, snart må de slippe taket, snart skal de bli brune, falle mot den mørke, myke jorda. Likevel er de ikke grå og fryktsomme, hvite og sinte. De skinner i varm gul, i gull, i rødt. Før alt skal bli kaldt og grått, gir de alt, alt, all skjønnhet, all varme.
Bibelord og Facebook
Se på bladene på trærne. Se på fuglene på himmelen, se på liljene på marken, er bibelord jeg gjentar for meg selv nesten hver eneste dag.
Hvis det i det hele tatt ennå er liljer på marken, tenker jeg, de stedene i verden som for oss her oppe er en strøm av bilder av nød så stor at det ene inntrykket nesten slår det andre i hjel. Kanskje er liljene trampet ned for lengst av redde føtter, av militærstøvler, tenker jeg, her jeg sitter i stua mi, mens bladene utenfor beveger seg urolige i vinden. Og så fort det går før jeg ikke ser bladene lenger.
Jeg ser på mine egne, svake hender som ikke får til å forandre noe i verden. Neglelakken har begynt å flasse av, jeg bør rekke å bytte før i morgen, det ser sjuskete ut, som hos en som ikke har kontroll. Og så ser jeg på Facebook, selv om jeg egentlig har bestemt meg for å ikke se på Facebook mens jeg skriver.
De må ikke fryse under den kalde, svarte himmelen, ingen må fryse i mørket
Jeg leser innlegg på Facebook om hvor farlig Facebook er, innlegg om nød andre steder i verden, og oppdateringer fra folk mer produktive enn meg. Innlegg fra menigheter som får til sånn og sånn og sånn, du verden for et breddetiltak, anmeldelser og terninger fra bokhøsten jeg heller ikke i år er med på.
Lanseringer og vernissasjer og innimellom skarpe kronikker om umuligheten av fred i de stedene i verden hvor liljene trampes ned, hvor det er droner og ikke fugler man ser på himmelen. Hvor det snart ikke er så mye trær, fordi folk kanskje hugger dem ned. De trenger ved før vinteren når alt annet har brutt sammen.
---
Ingrid Brækken Melve
- Alder: 38.
- Prest, forfatter og salmedikter.
- Debuterte som skjønnlitterær forfatter i 2022 med romanen Avstøtning.
---
De må ikke fryse under den kalde, svarte himmelen, ingen må fryse i mørket, tenker jeg.
Hva om det var mine barn som frøs under den kalde, svarte himmelen, hva slags mor hadde jeg fått til å være. Jeg ser for meg de åpne ansiktene, spørsmålene som etter hvert slutter å komme, folk sier barn er tilpasningsdyktige, jeg tror de først og fremst er avmektige, de har aldri noe valg, men beveges av alle vindene som blåser.
Og så kommer mine barn hjem, det har alt blitt ettermiddag og jeg har ikke skrevet noe som kan bli noe. Men i det minste skal jeg prøve å gi ungene mine sunn og næringsrik mat. Jeg bør få dette til, men de vil ikke ha sunn og næringsrik mat, og hun minste burde fått en banan eller noe før hun surner, jeg har lest et sted at også bananer er borte om noen tiår, i verste fall, denne jevne strømmen av alt som skal bli borte.
---
Spørsmål om uro
1. I hvilke situasjoner kan du oppleve «triviell» urolighet?
På foreldremøter på skolen til ungene, hvor jeg er redd for å si noe dumt. I alle nye sosiale situasjoner. Og i situasjoner som for eksempel temasamlinger på jobb, hvor det på forhånd er lagt sterke føringer for hva man skal tenke og mene om noe. Da kribler det i hele meg.
2. Når var sist gang du kjente på urolighet i ditt liv?
Helt nylig, da jeg kom på at jeg ikke har bestilt time til EU-kontroll. Og steinsprutskaden på frontruta bør jeg gjøre noe med. Og stadig vekk er det et par e-poster jeg bør svare på. Nesten hver dag er jeg urolig for ungene mine, om de har det bra, om de pusser tennene godt nok, om de er trygge gjennom dagen.
3. Hvordan håndterer du uroligheten?
Jeg vet ikke om jeg er så dyktig på å «håndtere» uroligheten. Jeg har gode skippertak hvor jeg får orden på saker og ting, men de er alltid etterfulgt av perioder med utsetting og/eller fortrengning. Men når det gjelder de store sakene, er jeg rolig. Jeg tror fra dypet at verden, tross alt, bæres av Guds hender. At the end of the day, lander vi alle mykt i de hendene.
---
Feighet, ikke nåde
Jeg har alle forutsetninger for å få til å gi ungene mine nok protein, komplekse karbohydrater, fiber, for det er ingenting som er så viktig som fiber, og sunt fett slik at hjernene folder seg ut slik de skal.
Det blir fiskekaker, pasta med pesto igjen. Billigpesto fra Kiwi, salt, billigfett, kjørt sammen med noe vagt og grønt. Og jeg vet at dette måltidet burde vært varmt og koselig, og jeg skulle vært helt til stede for dem rundt bordet, ikke hatt tankene mine alle andre steder.
Det er slike stunder og øyeblikk som teller, jeg burde få til hverdagsmagi som Hedvig Montgomery sier, være en forvalter av hverdagsnåde som prestekolleger sier.
Men rundt dette bordet er det ikke mye magi, og det er feighet og ikke nåde når jeg sier: «Ok, du får spille på paden litt til.» Det uroer meg, for jeg har jo lest hva det gjør med de små, skjøre hjernene.
Dagens barn kan ikke lenger lese en lengre tekst, ikke forsvinne inn i bøker slik vi slukte bøker. Jeg har nylig, med alvor og selvhøytidelighet, ytret denne bekymringen på på foreldremøtet på skolen. Men når var det sist jeg leste en lang bok? Det siste jeg leste var kvartparten av en diktsamling av Paal-Helge Haugen jeg fant baki den rotete og møkkete bilen min, den hadde falt ut av ei flyttekasse, og det var så smertefullt godt skrevet at jeg ble stresset.
Ungene forsvinner på rommene sine. Jeg napper vekk tre grå hår foran speilet på badet, lar dem falle stilt mot gulvet
For så vakkert får jeg aldri til å skrive, nei, jeg bør overlate skrivekunsten til dem som kan skrive på ekte, tenker jeg. Og da skammer jeg meg umiddelbart, for det skal ikke handle om prestasjon, det å skape, det skal handle om å gi.
Jeg vil være en som gir og gir, ikke en sånn som sammenligner seg med andre, ikke i det hele tatt, jeg skammer meg, og disse klattene av skam renner utover alt, blander seg med uroen som allerede var der, som billigpesto over overkokt pasta.
Andre lager kanskje pestoen sin selv. Baker brød. Går på utstillinger, leser lange bøker. Gjør en forskjell, blir ikke bare handlingslammet og trist. Hendene deres er sterke. De når makspuls minst tre ganger i uka. Det er det man skal om man skal holde forråtnelsen unna.
Ungene forsvinner på rommene sine. Jeg napper vekk tre grå hår foran speilet på badet, lar dem falle stilt mot gulvet.
Jeg tror at når vi slipper tak, når den siste vinden kommer, skal vi falle mykt i mye større hender
Mens himmelen blir lilla, rosa, mørkeblå, faller dagen stilt mot jorda. Da jeg har tatt ut av oppvaskmaskinen, har det alt blitt mørkt. Utenfor stuevinduet mitt er bladene nå bare skisser av blader, mørke streker mot den enda mørkere bakgrunnen. Nå kan ingen se fargene. Men de er der, likevel. De gir alt, all sin skjønnhet, alt sitt gull, også i nattemørket. Selv om det er usynlig i det svarte. Om noen uker er de borte, men ennå er de her.
Gode drømmer
Jeg leser, synger, får den minste i seng. Jeg og den eldste snakker sammen om krigene i verden, om valget i USA, om alt det vi ikke rår over, men likevel håper på. Vi er roligere i bevegelsene, i stemmene. Den svarte hunden vår legger seg tungt ned på gulvet med magen sårbar, han er trygg og stille.
Jeg lukker vinduene, sjekker ytterdøra, lukker oss inne i stillheten. Likevel blåser natten inn i vår lille leilighet, men i stedet for å stritte imot, forsøke å kryste noe nyttig arbeid ut av de siste, trøtte timene, følger jeg bevegelsen, slukker lysene, ett og ett.
Ungene sover, pusten deres er jevn og rolig. Jeg ser på dem i lyset fra nattlampene. Ansiktene er åpne, men nå er de et annet sted. Og det er som jeg blir helt sikker på at de er i større hender akkurat nå, og jeg ber om at Gud gir dem og alle andre barn gode drømmer, mens de i mørket vokser mot lyset. Jeg steller meg, ser enda et grått hår i tinningen, jeg lar det være.
Dagen er tung mot madrassen. Jeg trekker pusten dypt, og slipper den. Jeg ser for meg alle mulige vinder blåse gjennom meg og disse dagene som er mitt liv. Og jeg ber om at jeg i morgen skal være som bladene utenfor, rød, gull, brennende, uten frykt mot alt det mørke.
Fordi jeg tror at når vi slipper tak, når den siste vinden kommer, skal vi falle mykt i mye større hender.
