Det har i de siste årene – og månedene – vært flere kjente ledere som har måttet fratre sine verv. Jeg tenker særlig i kristenlivet og i politikken, altså verv som har med ledelse av folk å gjøre.
I næringslivet er det kanskje ikke så nøye om man har noe snusk i historien sin, så lenge kundene er fornøyd med varene og aksjonærene får sitt utbytte? Men ellers ser det ut som om pressen – og folk generelt – krever en relativt høy moralsk standard av ledere.
Det er lett å bli skuffa over ledere som må fratre sin rolle, enten det gjelder reiseregninger, eksamensjuks, utroskap eller makt(mis)bruk. De som blir uthengt er gjerne ordførere, statsråder, partiledere og pastorer. Selvfølgelig er dette clickbait for nettavisene! Vi elsker å velte oss i andres elendighet, her er det bare å ta fram popkornet og følge med! Hvem sa at samfunnet mister moralsk sans? Moralen forsvinner ikke, den bare endrer seg. Både woke og metoo illustrerer dette.
Å miste tillit
Når ledere må gå på grunn av moralsk svikt, gjør dette noe med tilliten som er nødvendig for at slike verv skal fungere. Så kan en kanskje si at det er nødvendig å renske opp for å bevare tilliten til institusjonene, på bekostning av tilliten til personene?
Hvordan kan vi fostre fram ledere som kan stå for noe, som vi kan stole på og som tåler en støyt?
For min egen del har jeg flere ganger bare måttet lene meg tilbake i stolen i ren forbauselse når den ene saken etter den andre dukker opp. Ja, jo, jeg vet jo egentlig at menneskenaturen er ond, jeg har lest både Paulus, Augustin og Machiavelli. Men jeg ønsker innerst inne å ledes av gode folk, og bærer et slags illusorisk håp om det.
Så, i denne autentisitetens tidsalder, som den kanadiske filosofen Charles Taylor kaller det, hvordan kan vi fostre fram ledere som kan stå for noe, som vi kan stole på og som tåler en støyt?
Visepresidentkandidaten
Disse spørsmålene har guidet min lesning av J. D. Vances bok Hillbilly Elegy fra 2016. Jeg skal ikke prøve meg på noen leseranmeldelse hverken av originalutgaven, den norske oversettelsen fra 2018 eller Netflix-filmen fra 2020. Boka får likevel ny relevans nå som Vance er visepresidentkandidat for republikanerne i USA. Det var han ikke for åtte år siden.
Historien hans er fortsatt den samme – og den er interessant.
Vance vokser opp i USAs «rustbelte», i Middletown, Ohio. Familien er imidlertid fra Kentucky, hillbillys fra Appalachene, etterkommere av skotske og irske utvandrere. En rå kultur beskrives, med mye fattigdom, rus og arbeidsledighet. Videre skildres en æreskodeks, hvor uoverensstemmelser mellom familiene avgjøres med knyttnevene eller det som verre er.
Der er det ikke uvanlig å kjøre rundt med skytevåpen under bilsetet, selv ikke for den som leser sin bibel på daglig basis. Vance forteller videre om en mor som er rusavhengig og ute av stand til å gi grunnleggende omsorgsbehov. Hun gifter seg fem ganger og er voldelig.
Gutten lyver til barnevernet for å slippe å bli sendt i fosterhjem, men flytter etter hvert inn til bestemora som tross alt gir en viss trygghet og forutsigbarhet i en mildt sagt kaotisk oppvekst. Så er det ut fra disse omgivelsene at løvetannbarnet J. D. får seg deltidsjobb på en matbutikk, fullfører videregående, og verver seg i marinen for fire år. Der opplever han for første gang å bli stilt krav til og behandlet som en voksen. Han velger så å studere ved Ohio State University, før han avslutter utdanningen ved Yale Law School, som vel må sies å være helt der oppe blant de beste.
Bare framtiden vil vise om J.D. Vance står eller faller i moralske spørsmål
Lite flatterende
Denne memoarboka beskriver på en måte oppfyllelsen av den amerikanske drømmen. Samtidig er svært utleverende, på grensa til det sosialpornografiske. Slekt og naboer, venner og fiender nevnes ved navn. Det tegnes et svært lite flatterende bilde av både dem han elsker, og den kulturen han vedkjenner seg og er så uløselig knyttet til. Samtidig danner disse bakgrunnen for spørsmålene han stiller rundt egne valg i livet og hans refleksjoner rundt egen identitet. Er vi født sånn eller blitt sånn, og hva er det ved vår karakter som skyldes familien, samfunnet eller egne valg?
Jeg tror at alle som ønsker seg et lederverv kan lære noe av J. D. Vances Hillbilly Elegy. Jeg mener ikke med det å gi noen støtte til politikken hans, dette handler ikke om det amerikanske valget. Likevel kan vi lære noe av hvordan han reflekterer rundt egne karakterbrister, samt sin egen personlige historie og hva som har formet ham til den han er.
Bare framtiden vil vise om J. D. Vance står eller faller i moralske spørsmål. Mange vil nok si at bare det å stille til valg sammen med Trump er betenkelig nok i seg selv. Det kan så være, men dette er Vances verden. Bestemora til Vance er forresten grovere i språkbruken enn Trump, så jeg tror ikke han lar seg skremme av den.
Må vi være utleverende?
Så er det likevel et spørsmål om vi trenger å være like utleverende som Vance. Det er ikke alt vi trenger å vite om potensielle ledere til samfunnet, politikken eller menigheter.
Men det hadde vært fint å kunne være trygg på om de selv visste noe om seg selv: Hva det er som har formet deres egne moralske kompass, hvordan de reagerer under press, og hvordan de tenker rundt sine egne motiver og ambisjoner.
Selv gikk jeg til veiledning hos en sjelesørger i flere år. I starten syntes jeg det flaut å innrømme at jeg hadde behov for å snakke om livet. Som ung mann ville jeg framstå som «sterk». Men nå er jeg sjeleglad at jeg fikk ryddet i den emosjonelle bakgården min. Og jeg vil – i all ydmykhet – hevde at det hadde flere hatt godt av!
Kan det hende at det er slik at den som «eier» sin egen historie er bedre rustet til et lederverv?
Alle bør nok ikke kjøre prosessen sin offentlig slik Vance gjør i sin bok. Det holder for de fleste å ta det med ektefellen, venner, eller i samtaler hos en terapeut eller veileder. Vi trenger nemlig å snakke sant om livet.
Vi har godt av kritiske venner som kan stille oss ubehagelige spørsmål – og som kan se oss vennlig i øynene også etter at vi har fortalt om det mest nedrige som vi har tenkt, sagt eller gjort. For det vi ikke vet om, gjør alltid noe med oss. Men det vi er bevisst på, kan vi ofte gjøre noe med.
Vil vi i framtiden se færre ledere som faller på grunn av snusk, umoral eller andre skjeletter i skapet?
Så lenge menneskenaturen er slik den er, er det vel ikke håp om snarlig endring. Men på et personlig plan kan vi gjøre vårt for å leve autentisk, ærlig eller transparent, som det så fint heter. Sammen kan vi skape et samfunn hvor det blir lettere å snakke om det som er sårt og flaut, og sammen kan vi gjøre det vanskeligere for juksepaver å bli ledere.
Men da blir det vel færre juicy artikler, både på nett og papir?