Folk flest vil dele på rikdommen som finnes i Norge. Samtidig er bistanden politikerne vedtar på Stortinget langt fra det verden trenger i en stadig mer usikker tid. Det ser nesten ut som det mangler et politisk alternativ som står i stil med solidariteten hos folk flest.
Fattigdommen i Norge har økt, men sammenlignet med resten av verden er det norske forbruksnivået skyhøyt. Bare Bermuda, Sveits, USA og Luxembourg har høyere forbruk per innbygger. Satt i perspektiv:
Kanskje tror de fleste politikere at nordmenn er opptatt av seg selv, og ikke “vil redde verden”. Men stemmer dette?
Dette er hundre ganger høyere enn gjennomsnittet i Somalia – et land som er hardt rammet av sultkatastrofer og borgerkrig. Og som kjenner klimaendringene spesielt hardt på kroppen, som norsk olje og gass bidrar til å skape.
Er nordmenn negative?
Kanskje tror de fleste politikere at nordmenn er opptatt av seg selv, og ikke «vil redde verden». Men stemmer dette?
Svaret er selvfølgelig nei. Tall fra Statistisk sentralbyrå fra 2021 viser at hele 90 % av nordmenn er positive til bistand – det høyeste nivået målt noensinne.
Problemet er ikke at folk flest er usolidariske. Snarere er det vanskelig å gjenkjenne den solidariske, norske folkesjelen i de politiske alternativene.
Høyre og FrP vil kutte norsk bistand. Venstre ønsker en økning på 3 milliarder i sitt alternative budsjett. Dessverre utgjør dette fremdeles bare om lag 1 % av bruttonasjonalinntekt (BNI). KrF, som tradisjonelt har vært partiet for økt innsats for verdens fattigste, har en marginal økning tilsvarende 1,08 %. Dette er lite å skryte av.
Rødt og SV assosieres gjerne med global solidaritet. Men de har identiske mål som AP – 1 % av BNI. MDG er det eneste partiet som tydelig skiller seg fra de øvrige partiene på Stortinget: 2 % av BNI til bistand, der 1 % gis som tradisjonell bistand og 1 % som klimabistand.
Faglige råd
Norge har i internasjonal sammenheng et høyt nivå av bistand. Det forteller likevel ikke hele historien.
Tenk på dette: Regjeringen har foreslått 135 milliarder til Ukraina over åtte år gjennom Nansenprogrammet – som for øvrig kom på plass etter at MDG lanserte solidaritetsfondet. Samtidig har vi fått 1500 milliarder kroner i ekstraordinære gassinntekter fra krigen i Ukraina, hvor vi beholder over 90 % selv. Dette tilsvarer i underkant av én Tesla Model 3-bil per voksne nordmenn i krigsprofitt. Til tross for dette har regjeringen i 2025-budsjettet, for tredje år på rad, foreslått å nedprioritere 1-prosentmålet. Har vi blitt oss selv for like?
Heldigvis finnes det gode faglige råd. Regjeringens ekspertutvalg på bistand lanserte i 2023 sin rapport Investeringer i en felles fremtid. De anbefaler at tradisjonell bistand og innsats for å løse globale fellesgoder skilles ut til to separate kategorier på 0,7 % av BNI hver, og at Norge legger til rette for private investeringer i utviklingsland tilsvarende 0,7 % av BNI.
Slik unngår man både at klimabistand finansieres gjennom å strupe budsjettet til tradisjonell bistand og vice versa, og legger til rette for kloke investeringer som gjør verden bedre. I sum: 2,1 % av BNI.
Bistandsspørsmålet er et budsjettspørsmål, men mest av alt et solidaritetsspørsmål.
Anbefalingene ble i stor grad avvist av regjeringen da rapporten ble presentert. Utviklingsminister Tvinnereim uttalte da «Noen av forslagene er i beste fall langsiktige ambisjoner». Oversatt fra politikerdialekt betyr dette «Ikke på tale!».
Omfanget av bistandsbudsjettet gir oss et ansvar for effektiv bruk. Det er kommet eksempler på problematiske aspekter ved enkelte typer bistand. Samtidig er det gode eksempler på at bistand nytter. Eksempelvis har bistandsinvesteringer gjennom Det norske klimafinansieringsfondet i 2023 ført til utslippskutt tilsvarende én sjettedel av de totale norske utslippene. Dette er 50 % mer enn Norge har kuttet i eget land på 34 år (9 %)!
Bistandsspørsmålet er et budsjettspørsmål, men mest av alt et solidaritetsspørsmål. Neste år er det stortingsvalg. Hvis internasjonal solidaritet er viktig for deg, er det lite som vil bety mer for Norges bidrag enn et stort MDG over sperregrensen.