For et par år siden hadde jeg det privilegiet å sette meg inn i lykkeforskning. En av de mer personlig overraskende resultatene var å gjenoppdage, eller kanskje heller omtolke, syndsbegrepet.
Jeg så hvordan syndsbegrepet også kunne være nyttig for meg og andre som ikke (lenger) er kristne. For min del er ikke begreper som synd evige sannheter, men tankeverktøy som kan ha emosjonell og intellektuell kraft, og som kan hjelpe oss å leve og å tenke over livet.
Forhåpentligvis kan en samtale som denne i Vårt Land bidra til avklaring og læring av hverandre. Her er tre måter syndsbegrepet kan være nyttig, også utover et kristent standpunkt.
1. En sekulær versjon av det ondes problem
For det første: Våre mørke sider er en del av det å være arten menneske. Ikke bare det, våre gode sider og våre mørke sider henger uløselig sammen. Deler av lykkeforskningen legger vekt på menneskets biologiske utgangspunkt.
Hva, rent kroppslig, er det som frembringer gode følelser, tilfredshet og opplevelse av mening i livet? Vi er biologisk sett en hypersosial art, utrustet til fellesskap. Derfor er gode relasjoner til andre mennesker er lykkefaktor nummer én.
Problemet er at de biologiske systemene som lar oss oppleve gode følelser når vi er en del av et fellesskap er skrudd slik sammen at de også skaper utenforskap og andregjøring. Mennesket skaper mange «vi» – men da skaper vi alltid også «de». Syndens konsekvens blir utenforskap, ensomhet, marginalisering og krenket menneskeverd.
Dette er ikke bare synd, men arvesynd. Dette er en beskrivelse av menneskets lodd. Vi kommer ikke bort fra vår egen innebygde tilbøyelighet til ondskap, og ikke bare fordi vi er svake i øyeblikk. Nei, utenforskap og andregjøring er bygd inn i våre mest menneskelige og positive evner.
For meg gir denne sekulære forståelsen av menneskets mørke sider en advarsel mot politiske og moralske renhetsfantasier og utopier. Vi kan ikke skape perfekte samfunn. Enhver måte vi organiserer oss for å oppnå goder, vi også skape lidelser. Vi kan bedre oss, vi kan redusere lidelse, men vi kan ikke fjerne det.
---
Spørsmål Vårt Land har stilt:
1. Hva er «ditt» trosamfunns offisielle syn på hva synd er? Og hva er ditt syn?
2. Hva er «ditt» trosamfunns offisielle syn på hva vi mennesker skal gjøre med synden? Og hva er ditt syn?
3. Hva tenker du at være konsekvenser av synden her på jorda, men også eventuelt i himmelen?
4. Er ditt trossamfunn åpen for andre tolkninger av hva synd er? Er du? Hvorfor, hvorfor ikke?
---
Demokrati har sin styrke i å kanalisere og temme motsetninger slik at de blir til uenighet fremfor fiendskap. Grenser mellom ulike «oss» og ulike «dem» blir ikke borte, men de kan bli mindre skjebnetunge og truende hvis vi skaper menneskevennlige samfunn. En slik syndsforståelse kan kalles ontologisk.
Det er ikke noe vi gjør, det er noe vi er. Ikke at vi bare er onde. Vi er komplekse og flerstemmige. Her ligger en sekulær versjon av det ondes problem. På samme måte som kristendommens Gud ikke kan fjerne det onde i verden uten å også fjerne oss mennesker som hen elsker, kan ikke vi trylle bort hat og aggresjon uten å også fjerne fellesskap og kjærlighet.
2. Den klanderverdige synden
For det andre: Et tilbakevendende tema i lykkeforskningen, er hvordan vi mennesker burde forholde oss til smerte, lidelse, vonde tanker og følelser. Er hat og aggresjon som en muskel som blir sterkere og sterkere jo oftere den blir trent? Eller er hat og aggresjon mer som damp i en trykkoker, som må slippes ut for å ikke eksplodere?
Jeg mener å se et mønster som dukker opp i en rekke ulike tradisjoner, fra kognitiv psykologi til buddhistisk inspirert mindfulness, som gir oss visdom til å kombinere muskel- og damp-metaforene.
Damp-metaforen har rett i at vi ikke burde undertrykke eller ignorere våre mørke følelser og tanker. Vi burde legge merke til dem, sette navn på dem, registrere at de er der, på en måte midlertidig «akseptere» dem.
Men muskel-metaforen har rett i at vi ikke burde handle på de negative impulsene. Da etablerer vi baner i kropp og hjerne som blir lettere å gjenta når stien først er gått opp.
Målet er heller å transformere de mørke impulsene, gi den energien et annet utløp, mer i tråd med det mennesket du har lyst til å være. Kognitiv psykologi trener oss i å «fange» destruktive tanker, og utfordre dem. Mindfulness oppfordrer oss til å legge merke til våre mørke tanker og følelser, for så å observere og akseptere dem før man lar dem fare videre.
Synd trenger ikke være en individuell smitte som gjør oss skitne og mindre verdt
Det er her jeg tenker syndsbegrepet er nyttig. Sammenlignet med mindfulness og kognitiv psykologi, er setter syndsbegrepet ord på at disse mørke tankene og følelsene har et moralsk aspekt – de er klanderverdige! Dette syns jeg er befriende ærlig.
Alternativet i de andre tradisjonene er et slags tanketriks der vi skal observere og «akseptere» våre negative sider, uten å dømme dem. Men jeg vil og bør jo fordømme mine foraktfulle, nedlatende, fremmedfryksomme impulser. Og det kan jeg hvis jeg ser på dem som synd.
Samtidig kan jeg jo ikke bare støte disse sidene fra meg, lukke øynene for dem og late som om de ikke eksisterer. Renhetsfantasier kommer til kort. Jeg må erkjenne, håndtere, bli kjent med disse mørke sidene, før jeg kan transformere dem. Og det bringer meg til nådebegrepet.
Vi er ikke komplette i oss selv
3. Nåde - noe fellesmenneskelig
Det tredje punktet er nemlig at synd er noe vi kan legge bak oss, noe vi kan transformere. Synd trenger ikke være en individuell smitte som gjør oss skitne og mindre verdt. Det er noe fellesmenneskelig som vi alltid må streve for å endre. Men, vi klarer det ikke alene.
Vi er avhengige av noe utenfor oss selv. Nåde blir da alt det vi får av andre folk (og naturen og ikke-menneskelige dyr. Men her fokuserer jeg på andre folk). Fellesskap, glede, støtte, energi og trøst.
Sammen med andre kan vi transformere våre mørke tanker og følelser. Vår sosiale biologi gjør oss individer sårbare og utilstrekkelige. Fra vi er nyfødte og gjennom livet så trenger vi andre folk og fellesskap. Vi er ikke hele mennesker før vi er sosiale vesener. Om vi «fortjener» det eller ikke er ikke relevant, det kommer uansett til oss fra andre.
Vi mennesker har en kropp og en hjerne som kastes ut i en verden der vi trenger andre folk for å overleve og nærme oss vårt potensiale. Den sosiale biologien vår utgjør både vår synd og vår nåde. Vi er ikke komplette i oss selv. Vi trenger hverandre.