Så langt i debatten har ulike syndsforståelser dukket opp. Synd som å bomme på målet, altså en utilstrekkelighet eller rett og slett bevisst eller ubevisst feilvurdering, synd som en mer eksistensiell krise der mennesket setter seg selv over Gud og tenker for stort om seg selv, og synd som relasjonelt der synd skjer i relasjon til Gud, til verden og til medmenneskene. Alle disse er en del av det komplekse syndsbegrepet i kristen teologi. Synd forstått som at mennesket tenker for stort om seg selv kan også følges av det å tenke for smått om seg selv, og det kan et for mørkt syndsbegrep med fokus på feiltrinn og tilkortkommenhet ha bidratt til.
I min doktoravhandling fra 2021 om nåde forstår jeg nåde som Guds tilgivelse, Guds kraft og Guds nærvær. Guds nærvær er da den primære forståelsen som innbefatter forståelsen av nåde som kraft og tilgivelse. Dette er da min tolkning av metodismens teologi i dag. Lar vi det møte syndsbegrepet kan vi enkelt si at nåde som tilgivelse møter menneskets feiltrinn, nåde som kraft møter menneskets tilkortkommenhet og nåde som nærvær møter menneskets behov for relasjon. En bred forståelse av hva nåde er gjenspeiler en bred forståelse hva synd er, og at syndsbegrepet forandrer seg til skiftende tider.
---
Spørsmål Vårt Land har stilt:
1. Hva er «ditt» trosamfunns offisielle syn på hva synd er? Og hva er ditt syn?
2. Hva er «ditt» trosamfunns offisielle syn på hva vi mennesker skal gjøre med synden? Og hva er ditt syn?
3. Hva tenker du at være konsekvenser av synden her på jorda, men også eventuelt i himmelen?
4. Er ditt trossamfunn åpen for andre tolkninger av hva synd er? Er du? Hvorfor, hvorfor ikke?
---
Guds nåde, Guds nærvær
Metodismen holder seg med en heftig helliggjørelseslære, altså at menneskelivet og gudsrelasjonen stadig er i utvikling. Det er en god og dynamisk lære som er livsbejaende og tar høyde for at mennesket er i forandring og at relasjoner alltid er levende. Men læren har sine fallgruver også. En del av helliggjørelseslæren er at synden får stadig mindre plass. Vi blir bedre og bedre mennesker rett og slett fordi Guds nåde, forstått som Guds nærvær som innebærer både kraft og tilgivelse, får en stadig større plass i våre liv. Vi kan lære å håndtere synden.
Tradisjonell metodisme lærer at det kan føres så langt som til at vi ikke lenger synder bevisst. Det forteller både at en ubevisst syndighet og uhell her og der fortsatt kan forekomme, men også at gudsrelasjonen har en retning. Den mest vanlige kritikken mot metodister er at de trekker dette for langt, og den kritikken tar jeg imot, det er en optimisme på menneskets vegne her som kan få en til å miste pusten. Samtidig er det noe stort i å tenke at Guds nåde, Guds nærvær i oss, kan ha den effekten at verden blir et bedre sted. Det er i alle fall et håp jeg tenker det er viktig å holde fast på.
Et kollektivt syndsbegrep
Jeg tenker også at synd både er individuelt og kollektivt, og ofte får det individuelle altfor stort fokus. Det har vel en forløper til hele denne debatten som pågår nå fordi det individuelle syndsfokuset er blitt begrensende og ført til adferdsregulerende forkynnelse, men også praksiser som nærmer seg sosial kontroll, kanskje særlig på små steder og i små menighetsfellesskap. En forståelse av synd som kollektiv innebærer storsamfunnets synd, institusjonenes synd, bedriftenes, strukturenes og markedskreftenes synd.
Det å bygge et godt og rettferdig samfunn har til alle tider vært et viktig anliggende i kristen teologi, de siste tiårene har klimakrisen aksentuert at også handlingene mot naturen er preget av synd og at det å ivareta skaperverket er en vesentlig del av kristen teologi. Da må vi sammen erkjenne både feilgrep, tilkortkommenhet og manglende relasjon til hverandre.
Et kollektivt syndsbegrep følges også av et kollektivt nådebegrep og frelsesbegrep, og Guds nåde over institusjoner som har prioritert feil, Guds veiledning når mennesker forsvinner i velferdssamfunnets irrganger, et håp om frelse for både natur og samfunn, det gir svære perspektiver. Synd har en stor effekt på den verden vi lever i, men det har nåden også.
Konsekvenser av synden er dermed det negative vi mennesker gjør med hverandre, både som individer og som samfunn. Syndens konsekvens er også avstand til Gud, men Guds invitasjon til relasjon er konstant.
De tidlige metodistene var opptatt av «å unnfly den kommende vrede» (javisst, de holdt seg med heftige begreper), og forkynnelsen kunne bære preg av hvor galt det går hvis man takker nei til Guds tilbud om relasjon. Det preger i svært liten grad metodistisk teologi og forkynnelse nå, og hva som skjer etter døden er mer preget av undring enn skråsikkerhet. Men en tillit til at nåden bærer inn i evigheten vil jeg si preger metodismen tydelig.
Å rasere samisk kultur mener jeg er en grov synd, mens tidligere ble sett på som en nødvendig misjonsinnsats
Teologien i endring
Mitt kirkesamfunn er åpen for andre tolkninger av synd, rett og slett forståelsen av teologi er at den stadig er i endring. Metodister fornyer sin kirkeordning hvert fjerde år. Ikke religionsartiklene og de mest grunnleggende delene, men alt mulig annet, også sosial-etiske ståsted. Det skaper debatter som kan ta motet fra en engasjert kirkegjenger (skuldrene strammer seg mens jeg skriver her), men det synliggjør et prinsipielt ståsted om at teologi lever, og at hva som er den beste måten å leve i verden på er i stadig forandring, akkurat slik vi mennesker er det.
For vår forståelse forandrer seg, den verden vi lever i forandrer seg, vi mennesker forandrer oss. Hva som er synd og ikke flytter på seg. Det å rasere naturen er i dag sett på som en grov synd, men var ikke så farlig før i tiden. Kristenretten medførte rett til liv, og det var en vesentlig endring i norsk kultur. Det å rasere samisk kultur mener jeg er en grov synd, mens det i tidligere tider ble sett på som en nødvendig misjonsinnsats. Hva synd er endrer seg, og det er klokt.
[ «Å innse sin synd handler om modenhet» ]
Helliggjørelsen gjelder ikke bare individer, men samfunn og institusjoner også, og viktige endringer i syndforståelse ser jeg i lys av det. Vi blir klokere, vi erkjenner mer, vi lar ny kunnskap være en del av teologien og det vi tolker Bibelen med. Klimateologi, en inkluderende teologi overfor skeive, en teologi som bedre omfavner urfolk, en teologi som går krigshandlinger tydelig i møte – dette leser jeg som vår kollektive helliggjørelse – Guds nåde som møter oss mennesker der vi er i livet og i den verden vi lever i. Gud som tilgir, som gir kraft og er nær erfares midt i de livsbetingelser vi har, og dermed er syndsforståelsen i stadig forandring også.