Abid Rajas nylige ytring i NRK, og forrige ukes Debatten på NRK, føyer seg inn i rekken av en bredere, dels betent samtale, om islam. Denne samtalen kan kokes ned til følgende grunnspørsmål: Er Islam i seg selv humanistisk, eller kan Islams normative kilder, især Koranen, fortolkes på et humanistisk vis, i tråd med menneskets frihet og verdighet?
Den offentlige debatten om Islam henfaller ofte til det vi kan kalle for dobbel/omvendt essensialisme: På den ene siden så har vi stemmer som går i bresjen for en forståelse av Islam som iboende humanistisk, altså at Koranen i seg selv er menneskevennlig. Feilen ligger med andre ord i hvordan åpenbaringen fortolkes og de troendes uttrykksformer og forvaltning av deres religiøsitet. Kritikk av islam og Koranen blir dermed underkjent som malplassert, som ikke fanger opp åpenbaringens transcendente essens som forblir upåvirket av tiden.
Kritisk og kreativ tenkning
På den andre siden har vi entusiastiske islamkritiske stemmer som opererer med omvendt essensialisme: Koranen er i seg selv anti-humanistisk og drakonisk. Enhver fortolkning av Koranen i en humaniserende retning, strider mot dens anti-humanistiske essens, og er dermed malplassert og en fluktmekanisme fra å erkjenne Koranens iboende menneskefiendtlighet.
Intra-islamsk er det av vesentlig verdi å ta troen på alvor. Å ta troen på alvor innebærer, fra tid til annen, å forholde seg selvkritisk til religionsforståelsens historie. Sagt annerledes, en selvkritisk holdning innebærer en refleksjon over de etablerte islamske ortodoksier og forestillinger – ikke som noe urokkelige, men snarere grunnleggende foranderlige størrelser. En slik aktivitet gjør krav på en desakraliseringsprosess. Altså, religiøse ortodoksier er ikke ufeilbarlige, men snarere menneskeskapte størrelser preget av menneskelige valg. Denne nødvendige prosessen kan realiseres gjennom iherdig forsvar av kritisk og kreativ tenkning.
En viktig forklaring på denne nødvendigheten ligger i religionens tilslørende kapasitet. Altså, den evner å tåkelegge det faktum at det er mennesker, som gjennom sin meningsproduserende aktivitet, skaper religionens legitimeringskraft. Nyskapende tenkning er alltid aktuell, dels grunnet det faktum at det skjer en historisk utvikling og en tilsvarende forandring av fortolkningenes kontekst.
Poenget er at det stadig pågår en nytolkningsprosess blant norske muslimer
Den klart definerte motpolen
Et eksempel i en norsk kontekst er antologien Islamsk humanisme (2016), utgitt av tenketanken Minotenk. Bidragsyterne i denne boken gir et interessant innblikk i mangfoldigheten i muslimske tolkningstradisjoner og bevegelser, og løfter frem en humanistisk islam-konsepsjon som harmonerer med den frie tanke, dialog, dannelse, demokrati og den gylne regel.
Usman Ranas Norsk Islam (2016) er også et konstruktivt tilskudd til den offentlige samtalen om nytolkninger av Islam i en norsk kontekst, uten å gi avkall på Koranens hellighet og normativitet. Legen og forskeren Bushra Ishaqs forskning om muslimenes religiøsitet peker også mot at det nødvendigvis ikke er et motsetningsforhold mellom graden av muslimenes religiøsitet og tillit til storsamfunnet.
Poenget er at det stadig pågår en nytolkningsprosess blant norske muslimer, som avspeiler den religiøse pluralismens faktum. Denne pluralismen huser et mangfold av divergerende islamfortolkninger. Å anvende retoriske grep og tilnærminger som reduserer religionens uhyre plastisitet til en homogen masse, uttrykker med andre ord en villet uvitenhet som kan bidra til å konsolidere stereotypiske konstruksjoner av individer og grupper.
At norske muslimer vil nyte godt av en opplyst utenfra religionskritikk, som kan bidra til en mer reflektert og nyansert forståelse av islam som en kompleks og dels motstridende størrelse, er det ingen tvil om. Men så lenge religionskritikken opererer med essensialistiske og reduksjonistiske konstruksjoner av islam eller muslimer, som spres i en sensasjonspreget offentlighet, vil muligheter for å synliggjøre en kvalifisert og sunn religionskritikk være innskrenket.
Sagt med andre ord: I et liberalt demokratisk land, bør det å kritisere rammeverkene religiøse aktører eksisterer og arbeider innenfor være sentralt, men i iveren etter kritikk er det fort gjort å danne en rigid og klart definert motpol, et essensialistisk fiendebilde, hvor islam symboliserer stillstilstand. Det sekulariserte og «norske» blir den rake motsetningen som det progressive og humanistiske.
Reform-orienterte krefter
Slike ubalanserte frontalangrep på islam og muslimer er neppe medvirkende til å understøtte reform-orienterte krefter i muslimske miljøer, med ambisjon om å nytolke de islamske kildeskriftene inn i dagens realiteter, uten nødvendigvis å foreta et radikalt brudd med kontinuiteten i den islamske tradisjonen.
I det norske samfunnet er det av vesentlig verdi å styrke en sekularisme basert på pluralisme med deliberativt demokrati og trosfrihet som bærebjelker, hvor vi som ansvarlige individer – religiøse vel så mye som ikke-religiøse – deltar i den offentlige samtale som likeverdige aktører om hva det betyr å være et menneske, og hva respekt for menneskets ukrenkelige egenverdi innebærer. Det er på dette punktet religiøse og sekulære livssyn skal stå sin prøve.
