Harald Hegstad er en tillitvekkende kirkerådsleder, og det er langt mer vi er enige enn uenige om. Det gjelder i særlig grad at kirkens ressurser i størst mulig grad bør brukes i lokalkirken. Vårt Land gir på lederplass 6. september også uttrykk for at det ikke er menighetsstillinger som må begrunnes i kirken, men det er all annen ressursbruk. Et slikt prinsipp vil være en god rettesnor for prioriteringer i en kirke som skal rustes for en bærekraftig framtid.
Tall kan presenteres ulikt
Det er helt rimelig at Hegstad i sitt tilsvar 9. september har behov for å korrigere mitt for upresise uttrekk fra Kirkemøtets budsjettdokument hvor det står at en fjerdedel går til nasjonale funksjoner og råd. Denne budsjettposten rommer betydelige kostnader som ikke bare brukes nasjonalt, blant annet pensjon. At dette ikke fremkommer i mitt innlegg tar jeg gjerne selvkritikk for.
Når det gjelder prioritering av kirkens førstelinje er det ett tall som vil være klargjørende
Samtidig er det slik at tall kan presenteres på forskjellige måter, og når Hegstad skriver at kun syv prosent går til nasjonale funksjoner kan man lure litt på hva som er medregnet og ikke i et så lavt anslag. Det viktigste anliggendet i mitt innlegg var uansett ikke å utløse en detaljorientert diskusjon om kirkens nåværende budsjett, men å initiere en diskusjon rundt overordnede spørsmål som vil ha betydning for kirkens ressursbruk framover.
Mange tilbakemeldinger jeg har fått tyder på at en slik diskusjon ønskes velkommen. Det kommer selvfølgelig også flere forslag som bør diskuteres, for eksempel hvor mange prostier og bispedømmer kirken trenger.
Ett klargjørende tall
Når det gjelder prioritering av kirkens førstelinje er det ett tall som vil være klargjørende. Det er hvor mye som brukes til lønn, inkl. pensjon og andre kostnader til spesialprester, sokneprester, kapellaner, samt øvrige menighetstilknyttede stillinger og driftsmidler som er statlig finansiert.
Dersom man trekker dette tallet fra budsjettrammen, sitter man igjen med summen av kirkens overordnede kostnader til ledelse, rådsstruktur, forvaltning, andre formål og felles funksjoner som en landsdekkende folkekirke selvfølgelig også må ha. For å unngå store kutt i førstelinjen må man redusere de overordnede kostnadene. Da må man selvfølgelig også vurdere nøye hvilken organisering, forvaltning og rådsstruktur kirken skal ha i tiden som kommer.
Forståelse av frikjøp
Hegstad påpeker at det er feil å beskrive kirkerådets nestleder som frikjøpt. Det kan jeg selvfølgelig gi ham rett i, men ettersom nestleder er kirkepolitiker på fulltid, ansatt av Åpen Folkekirke, muliggjort av partistøtte som kommer fra kirkens midler, mener jeg at spørsmålet om hvordan frikjøp egentlig skal forstås også må kunne diskuteres. Det hører ikke minst hjemme i tilknytning til den dagsaktuelle diskusjonen om framtidige kirkevalg, med forslag om videreføring av listevalg.
Kirkens eiendomsselskap kunne vel for øvrig også ha fungert ryddig og ordentlig med færre egne ansatte og tjenesteytingsavtaler med eksterne leverandører, for eksempel noen store fellesråd som har etablerte eiendomsavdelinger fra før. Jeg registrerer at dette er noe Kirkerådet ikke har funnet tjenlig eller mulig å vurdere.
Tydelig endringsvilje
Endringer er krevende, og jeg har stor respekt for at det er komplisert å forandre på noe som er innarbeidet over tid. Jeg oppfatter imidlertid Hegstads tilsvar som at det nå finnes tydelig endringsvilje på kirketoppen og at konkrete prosesser allerede er i gang. Det er et svært viktig signal.
TeoLOgenes leder beskriver 9. september en alvorlig uro i menighetene, og flere titalls prestestillinger kuttes allerede inneværende år. Tydelige kostnadskutt på toppen vil både ha økonomisk effekt og ikke minst ha en uvurderlig signaleffekt som kan bidra til et helt nødvendig kirkelig samhold.
