Nødvendig fornyelse og omstilling

«Kirken må kutte fra toppen», skriver Oslos kirkeverge Kjetil Haga i VL 4. september. Han har rett i at grep må tas for å unngå å senke kirkeskuta. De siste årene har en dramatisk større andel av Den norske kirkes budsjett blitt låst til pensjonsutgifter som følge av prisstigningen. Dette legger press på førstelinjen, og det utfordrer til nødvendig fornyelse og omstilling.

I tusen år har kirke og stat vært ett, noe som preger Den norske kirke. Den er byråkratisk av natur, men beslutninger tas innenfor regelverk med transparente prosesser. Ansettelser baseres ikke på kjennskap, og dåpens radikale likhetsprinsipp bevares i kirkens styring gjennom demokratiske valg til Kirkemøte og menighetsråd.

Overordnet styringsansvar

Haga påpeker behovet for mer omfattende endringer enn å fjerne noen stillinger i Kirkerådet. Samtidig er kirken fortsatt i brytningen mellom stat og kirke, og forsøker å drifte seg selv uten å ha et departement å støtte seg på. Dette øker størrelsen på den sentrale administrasjonen.

Kirken skal ikke driftes på statlig vis om det ikke er hensiktsmessig

En løpende digitalisering pågår, hvor alle får egen e-postadresse og tilgang til verktøy som kan erstatte byråkratiske og tungvinte lokale prosesser. Det er nærliggende å tro at disse omstillingene vil rammes først hvis man går inn for varige kutt i den sentrale administrasjonen. Dette ser vi når det offentlige kutter, og det er ingen grunn til å tro at det ikke også vil skje i kirken.

Kirkemøtet har vært klart på at vi skal ha et overordnet styringsansvar for kirkens økonomi og dermed muligheten til å ta diskusjonen Haga fremmer. Kirkerådet risikerer å bli felt om de igjen unnlater å følge opp Kirkemøtets vedtak om en prinsippdiskusjon om økonomiske prioriteringer.

Viktige anliggender

Som medlem av Kirkemøtets budsjett- og økonomikomité har tre anliggender vært viktige:

1. Økonomiske prioriteringer må være demokratisk forankret og diskuteres på Kirkemøtet. Dette skaper forutsigbarhet og rom for uenighet og nytenkning. Nå kuttes stillinger og driften skjerpes administrativt uten forutgående større offentlige debatter. Vi ser allerede at disse kuttene legger press på prestetjenesten, som hovedtillitsvalgt Thore Wiig Andersen i Fagforbundet TeoLOgene meldte i VL 10. september.
2. Kutt er ikke eneste alternativ for å håndtere en strammere økonomi. Kirken har vært en viktig samfunnsaktør med diakonale praksiser som kan være kilder til inntekter, stillinger og aktiviteter. Historiske tiltak som herberger og til og med ølbrygging har vært kirkelige. En innstrammingspolitikk, kjent fra «austerity»-politikken i UK, viser at kutt sjelden fører til en sunnere økonomi på lang sikt, men heller en nedadgående spiral vi ikke ønsker for kirken.
3. Kirken skal ikke driftes på statlig vis om det ikke er hensiktsmessig. Haga peker på at de sentralkirkelige organene har fått flere stillinger og en større andel av budsjettet. Samtidig ligger det en forventning om kutt i hundremillionersklassen når kirken har digitalisert seg og funnet en form for kirkevalg som sikrer et bredt demokratisk grunnlag og krever lite av lokalkirkelige ansatte.

Flere usikkerhetsmomenter

Samtidig er det flere usikkerhetsmomenter. Etter at eiendommer fra Opplysningsvesenets fond ble overført til kirken, inkludert kostbare bygg, er det usikkert om driften av disse kan være selvfinansierende. Det er også et paradoks at store ressurser går til eiendomsforvaltning og duplisering av kompetanse i 349 fellesråd. Dette kommer ikke til syne i kirkens nasjonale budsjett, men kan utfordre den helhetlige driften på sikt under andre politiske rammebetingelser.