Verdidebatt

Vi er ikke så gjestfrie som vi tror

MYTER: Innflytterne ønsket å bli del av et nytt samfunn og skape seg et hverdagsliv på stedet. De etablerte innbyggerne trodde at innflytterne ikke var interessert i det lokale samfunnet. Det er et dårlig utgangspunkt.

Det er stor mangel på arbeidskraft over hele landet og mangel på innbyggere mange steder. Mange er opptatt av rekruttering, men oppmerksomheten om å få folk til å trives og bli værende er liten. Står myten om gjestfrihet i veien for systematisk velkomstarbeid og fokus på at alle skal trives?

Konkurranse om innbyggere

Folketallet i byer og bygder over hele landet er mer og mer avhengig av innflytting fra utlandet. Fødselsoverskuddet holder ikke befolkningstallene oppe. Tjenestetilbud er fullstendig avhengig av innflyttere og innvandrere som deltar i det private- og offentlige arbeidslivet.

For små kommuner i distriktene er behovet for innflyttere prekært. De mangler innbyggere og arbeidskraft. Også i bedrifter i bykommuner hemmes nødvendig utvikling av mangel på kompetanse og arbeidskraft. Det er en nasjonal utfordring, selv der sentraliseringen fører til at folketallet vokser.

Marit Aure

Den økonomiske utviklingen i Europa og resten av verden fører til konkurranse om arbeids- og andre innvandrere: de fleste foretrekker å bo og jobbe i nærområder og naboland. Det gir kort hjemreise og de har allerede kjennskap til språk og kultur. Samtidig presser politisk uro, krig og klimaendringer flere mennesker på flukt. Innvandrere uansett hvilken oppholdstillatelse de har: familiegjenforening, flukt, arbeid, medfølgende ektefeller, er potensielle innbyggere, naboer, arbeidskraft og kolleger.

Disse innbyggerne er svært mobile – de flytter fort og ofte! Hva skal til for at de blir værende og bidrar i Norge? Som Bo og flyttemotivundersøkelsen viste allerede i 2012, får andre faktorer enn jobb større betydning for bosted og flytting, når «alle» kan få jobb «overalt». Velkomst og trivsel blir viktigere!

Gjestfrie nordmenn

I Norge, og kanskje særlig i distriktene forstår vi oss ofte som åpne og gjestfrie. Vi er nok litt direkte, men vi forstår oss selv som blide, rause og lett å bli kjent med. Mon det? I et arbeid med å lage en Innflytterstrategi, undersøkte arbeidsgruppa for et innflytterprosjekt hvordan nye innbyggere og arbeidstakere ble tatt imot i Tromsø, Karlsøy, Lyngen, Balsfjord og Storfjord.

De var nederst på den lokale rangstigen

Analysen viste sprikende oppfatninger: Arbeidsgivere, ledere i bedrifter og kommuner, folkevalgte og lag og foreninger som var opptatt av å rekruttere arbeidskraft, innbyggere og medlemmer sa de ønsket nye folk hjertelig velkommen! I Samtidig var mange påfallende lite konkret når de skulle fortelle hva de gjorde for å ta imot nye innbyggere. Typiske mente arbeidsgiverne at dette var kommunens og frivillighets oppgave, mens kommunene mente det var arbeidsgiverne (og sivilsamfunnets oppgave). Til tross for dette mente både lokale innbyggere og ledere at de tok godt imot innvandrere og tilflyttere.

Hvordan finne fellesskap?

Arbeidsinnvandrere og andre innflyttere hadde andre opplevelser. De kjente seg ikke ønsket velkommen. De ble sjeldent kontaktet, heller ikke av lag og foreninger, og de strevde med å finne relevant informasjon. De fant ikke informasjon på engelsk eller andre språk om å komme inn i boligmarked, forstå arbeidsplassen og sine nye oppgaver.

Hvordan skulle de få hverdagsliv, skole og tros- og fritidsaktiviteter til å henge i hop for seg og sine familier? Hvordan skulle de bli kjent med folk og finne fellesskap når ingen tok kontakt, hilste eller inviterte dem med? Mange opplevde også underbetaling, mangel på arbeidskontrakter, og dårlig behandling på arbeidsplassen. De var nederst på den lokale rangstigen. Mange fikk slett ikke brukt sin utdanning og kompetanse, eller anerkjennelse for den. De fikk jobbene som var ledige, kompetansen deres var visst ikke så etterspurt.

Komplekst byråkratisk system

Arbeidsgivere og andre innbyggere som hadde prøvd å hjelpe nye innbyggere med praktisk og formell tilrettelegging opplevde også at det vanskelig å finne ut av systemer og regler, også for de som var «lokale». Innflyttere fra utlandet skal gjennom et komplekst byråkratisk system. Nødvendig informasjon er både vanskelig å finne og forstå. Noen få arbeidsgivere hjelper sine nyansatte og ny-innflyttede. De forberedte, skaffet dokumenter på forhånd, hjalp med skikkelig bolig, informerte. De avtalte timer, kjørte og var med på offentlige kontorer – i arbeidsdagen, i åpningstiden når de offentlige kontorene er åpne. Slik kan praktisk velkomstarbeid se ut.

Felles var at de ønsket å bli del av et nytt samfunn og skape seg et hverdagsliv på stedet

Innflyttere– enten de er norske, tilbakeflyttere, internasjonale arbeidsmigranter, medfølgende ektefeller, flyktninger eller familiegjenforente, deler mange erfaringer. De vil bli kjent i et nytt samfunn og bli møtt som likemenn- og kvinner. I alle gruppene er det folk med og uten arbeidskraft og arbeidsevne, utdanning og kompetanse, gode og vinde opplevelser, familie og forpliktelser. Noen savner det de har forlatt, andre fokuserer på drømmer og håp for fremtiden.

Felles var at de ønsket å bli del av et nytt samfunn og skape seg et hverdagsliv på stedet. De etablerte innbyggerne og arbeidsgivere trodde derimot ofte at nykommerne ikke var interessert i det lokale samfunnet. Det er et dårlig utgangspunkt. Kanskje er ikke nordmenn, norske bedrifter og kommuner så åpne og gjestfrie som vi tror?

Ideene må bli til praksis

For å lykkes med rekruttering må ideer om gjestfrihet settes ut i praksis: bedrifter og kommuner må investere i at nye folk skal trives! Det krever tid og penger, samarbeid mellom private og offentlige aktører, bevissthet hos arbeidsgivere, i alle avdelinger i kommunene og i frivilligheten. Som Distriktssenteret sier: Rigg en tilflyttertjeneste ! Arbeidslivet og kommunen må handle ut fra at innbyggere er forskjellige. De er innflyttere, migranter eller etablerte beboere. De har både like og forskjellige behov, som møter like og forskjellige barrierer.

Attraktive samfunn må være attraktive for alle, uavhengig av hvor de kommer fra. Det krever å ta de det gjelder med i planlegging. Det krever tilgang på gratis språkkurs, informasjon på flere språk, hjelp til å forstå skatt- og likning og hvordan en får personnummer/id-nummer. Noen trenger hjelp til å åpne bankkonto, skjønne hvordan skole og barnehage, fritidsaktiviteter og normer om barndom, likestilling og oppvekst fungerer. Kanskje trenger de tid i arbeidsdagen til å ordne dette? Trivsel avhenger av at vi får bruke våre kunnskaper. Det krever kanskje «oversetting» til en ny kontekst, opplæring eller «påbygging»? Mest kreves det bevissthet og velkomstarbeid i praksis. Til gjengjeld kan en få nye naboer og kolleger, og tilgang på ny kompetanse – som blir.

Mer fra: Verdidebatt