Trossamfunnene våre er enorme bærere av kultur og samfunnsverdier. De er til stede i alle livets faser, fra gledestårer til sorg. De bidrar med verdifull veiledning og mening i perioder der livet kanskje kan virke meningsløst.
For veldig mange dekker de behov som ingenting annet i samfunnet vårt dekker. Derfor har norsk politikk i lang tid vært å aktivt støtte organisasjonene som samler folk i tro eller tvil, uavhengig av hvem som har styrt landet. Hvorfor Høyre nå bryter med den linjen er for meg uforståelig.
Aldri vært samlet
Den norske politikken for tro og livssyn er i utgangspunktet ganske rett frem: Du skal kunne tro og tvile på hva enn du måtte ønske, uten at jeg som politiker har noe jeg skulle ha sagt. Du skal kunne samle deg med andre i tros- eller livssynssamfunn og utøve din overbevisning akkurat som du vil.
Selv om de prinsippene ikke har stått like sterkt i hele historien, er det viktig å huske at vi aldri har vært samlet i en tro. Bare innenfor kristenheten har folk gått i frikirker og uavhengige menigheter, vært katolikker, ortodokse og tilhørt et mangfold av forskjellige organisasjoner.
Det er ingen verdens ting nytt i at vi har et enormt mangfold i hva folk tror på, snarere tvert imot
I tillegg har stadig flere av de store verdensreligionene funnet veien hit, folk tilber fortsatt naturreligioner og nye forbund ønsker velkommen til de som tviler på alt sammen. Det er ingen verdens ting nytt i at vi har et enormt mangfold i hva folk tror på, snarere tvert imot. Når Høyre påstår at det eneste viktige er å støtte Den norske kirke, overser de glatt alt det landet vårt et bygget på.
Størst får mest
Det betyr ikke dermed at alle har vært like store eller har hatt samme posisjon i den norske kulturen. Måten vi støtter trossamfunnene på er neppe perfekt, men den slår i det minste fast et par viktige ting. For det første: Er du størst så får du mest. Den norske kirke (DNK) er i særklasse størst, og får i særklasse mest. Det er bare rett og rimelig.
For det andre har Den norske kirke mange gamle og viktige kirker. Disse har stor verdi for kulturhistorien vår, og betyr mye for langt fler enn de som jevnlig går i kirken. Derfor tar det offentlige ansvar for å ta vare på dem, utenfor støtten som går til DNK. Det er viktig for at kirkenes aktivitet og tilbud ikke skal hemmes av ansvaret for å ta vare på kulturhistorien.
Høyre forstår ikke
Samtidig er det like viktig at vi støtter alle de som samler andre i forskjellige former. Ikke bare fordi et mangfold av ideer og syn på verden er en stor styrke for det norske samfunnet, men også fordi ingen av de andre har 1000 år som statskirke bak seg. Ikke har de blitt hjulpet fra av staten, og ikke har staten alltid behandlet dem så godt heller. Å aktivt bidra til å bygge trossamfunnene våre er like viktig for å jevne ut historisk forskjellsbehandling, som det er for å støtte DNK som det suverent største av dem.
At Høyre nå sier de enste det virkelig er viktig å støtte er Den norske kirke forteller oss egentlig bare en ting: De forstår faktisk ikke mangfoldet av tro og tvil landet vårt er bygget på, og som ligger til grunn for trosfriheten vi er helt avhengige av.
