En stol står tom

Denne uken er representanter fra Caritas Norges partnerorganisasjoner invitert hit til Oslo. Ikke alle kan komme – en stol står tom.

Den tomme stolen tilhører Caritas Jerusalem. De velger ikke å avstå fra å reise til Norge fordi de ikke klarer å komme seg hit. Det er hjemreisen de er bekymret for. At de ikke vil slippe inn igjen, og dermed bli forhindret fra å fortsette sitt viktige arbeid, både på Gaza og på Vestbredden.

Caritas Jerusalem ledes og drives av palestinere. Det er altså deres eget hjemland de frykter å bli nektet hjemreise til. Det kan fremstå som absurd, men sett i lys av situasjonen på bakken på Vestbredden, er det ikke en helt uforståelig problemstilling. Bevegelsesfriheten til de ansatte i Caritas Jerusalem varierer betydelig, selv i fredstid. De som har israelsk pass har i prinsippet rett til å bevege seg fritt, både i Israel og i de okkuperte områdene. De som mangler borgerskap, men har permanent bosetningsbevis i Jerusalem, har også stor bevegelsesfrihet, men mister denne dersom de bosetter seg noe annet sted i landet. Palestinere som ikke har noen av delene er begrenset til Vestbredden, i den grad de slipper forbi de mange vaktpostene som splitter opp territoriet.