Vi var i kirken en søndag – ikke den vi vanligvis går i, men på en god gudstjeneste i Den norske kirke. Det var barnedåp. Familien til dåpsbarnet møtte opp i bunad og i sin fineste stas. For dem var dette en stor begivenhet. Vi satt nok litt for langt frem og ble sittende midt i dåpsfølget. Derfor fikk vi et godt blikk på dåpsfølget og deres reaksjoner.
Én bladde i salmeboken, men kunne ikke sangene. Ingen så på det utdelte arket. Under selve dåpen var de ikke klar over at de måtte svare «ja» på spørsmålet om de ville oppdra barna i den kristne tro. Mor sa det omsider etter en pinlig pause.
Da jeg var prest gjorde jeg noen små forsøk på å få i gang en samtale med dåpsfølget før gudstjenesten
Tilgjengelige prekener
Når barnedåpen var over forsvant interessen fra følget om det som foregikk. Så ble det småprat. De visste heller ikke når de skulle reise seg eller når de skulle sitte. Under nattverden ble de stående, så da måtte jeg gi beskjed om at de kunne sette seg.
Prekenen var fra Markus 2 om sabbaten, men den kunne like gjerne vært på latin. Jeg forstår ikke at man ikke kunne prekt om noe mer tilgjengelig, slik at dåpsfølget får en følelse av de også hører til i kirken?
Da jeg var prest gjorde jeg noen små forsøk på å få i gang en samtale med dåpsfølget før gudstjenesten. Jeg gav dem instruksjoner og forklarte temaet i prekenen. Jeg mener det burde være en selvfølge.
Bruke øyeblikket
Rent idealistisk er det fint at dåpsfølget besøker menigheten. Det ville være fint om de kom igjen. Men opplegget er jo ikke for dem, det er for menigheten. I Sverige er det mange steder dåpsgudstjeneste på lørdag, og gudstjeneste for menigheten på søndag. Det er nok av rent pedagogiske årsaker. Det er vanskelig å nå dåpsfølget som trenger evangelisering og menigheten som må ha noe for sitt åndelige liv i samme preken.
Man må jo bruke de øyeblikkene en får, for å fortelle om evangeliet. Når skal Den norske kirke ta sitt ansvar og forkynne for det norske folk at de må bli frelst?
