De tre ordene «taushetens hellige segl» er blitt aktualisert av Erik Poppes Quisling-film, som er basert på presten Peder Olsens notater fra hans fortrolige samtaler med den dødsdømte Quisling i fengselet i 1945. Og hvem er det som har formulert den kirkerettslige og pastorale taushetsplikten med en så poetisk og religiøs metafor? Jo, den samme Peder Olsen. Han ble tidlig kjent for sin innsikt i sjelesorg, og høsten 1940 utkom en bok av ham med tittelen Fra sjelesorgens verden.
Det var nok noe av bakgrunnen for at biskop Berggrav bad Olsen om å være Quislings sjelesørger etter dødsdommen. I boka fra 1940 skrev Peder Olsen: «Det skulle være unødvendig å minne om at det over ethvert skriftemål hviler taushetens hellige segl som aldri må brytes.» Selv om sitatet er knyttet til en omtale av skriftemål, er det uten tvil dekkende for de samtalene Olsen hadde med Quisling. I boka Fornyelse fra 1971 utdypet Peder Olsen hva taushetsplikten innebærer: «Presten er etter sitt ordinasjonsløfte bundet til absolutt taushetsplikt. Dersom han bryter den kan han avsettes fra sitt embete. Taushetsplikten gjør at en kan snakke åpent ut om alt som ligger en på hjertet. Den gir trygghet og tillit.»
Så virker det som at VG-journalisten, etter det han skriver, likevel argumenterer seg til en tillatelse fra sin far
Det hellige taushetsløftet
Sykehuspresten og den senere domprosten Peder Olsen (han døde i 1977) kunne ha valgt å ødelegge disse notatene. Det kunne jo ikke utelukkes at noen senere ville bruke dem i strid med forutsetningene om hemmelighold. De begynte å bli omtalt i offentligheten gjennom avisreferater så tidlig som i 2003 ved at sønnen, Per Frick Høydal, også han prest, holdt foredrag i Modum historielag, der han kom inn på dagboka med notatene om Quisling. Og så sent som i 2014 holdt Høydal et foredrag om Quisling i Nissedal historielag. Året etter hadde Høydals sønn, VG-journalisten Håkon F. Høydal, et kjempeoppslag i lørdags-VG 15. desember 2015: «Min farfar var Quislings sjelesørger. … Dagboken han skrev fra samtalene de hadde i fengselet ukene høsten 1945 har vært holdt hemmelig. Frem til i dag.»
Journalisten forteller at han, da han fikk dagboken av sin preste-far, måtte love aldri å gi den til andre, for faren følte seg bundet av en nesten hellig taushetsplikt. Så virker det som at VG-journalisten, etter det han skriver, likevel argumenterer seg til en tillatelse fra sin far. Men lett var det ikke: «Ved å la meg skrive om boken bryter han ikke bare sitt løfte til faren sin [Peder Olsen], men han bryter også farfars taushetsløfte til en dødsdømt.» Vårt Land presenterte Høydal over to sider 28. august.
Plikten overfor historien
Jeg synes denne historien er trist. Uansett om Poppes film måtte være god filmatisk, jeg har ikke sett den, eller om Høydals egen ferske bok om farfarens samtaler med Quisling skulle være godt skrevet. «Taushetens hellige segl» er rett og slett brutt, ikke ved et uhell, men bevisst. I Dagsnytt 18 den 21. august forsvarte Høydal, i samtale med fengselsprest Eirik Rice Mills, seg med at «plikten overfor historien» trumfet taushetsplikten. Som om dette var et reelt dilemma.
Jeg kan bare tenke meg én type situasjoner hvor den måten å tenke på kunne være aktuell. Nemlig hvis det på en overbevisende måte kom fram at ugjerninger som andre urettmessig hadde fått skylden for i historieskrivningen om okkupasjonstiden, kunne føres tilbake til Quisling. Altså en slags parallell til at prester (og andre med taushetsplikt) har plikt til å si fra dersom visse alvorlige forbrytelser kan avverges, eller for å unngå at en uskyldig blir dømt.
Hvor ble det av taushetens hellige segl?
