Det er sabbatskole og gudstjeneste hos syvendedags adventistene i Mjøndalen. Jeg kommer bittelitt for sent til sabbatskolen, men rekker akkurat slutten av introduksjonsrunden. Jeg sier det som det er, at jeg er prest i Den norske kirke, liturgikklærer på MF og på oppdrag fra Vårt Land.
Jeg blir tatt godt imot og møtt med hjertevarme smil. Sabbatskolen ledes av en ung kvinne. Vi andre, ca 30 mennesker i forskjellige aldre, sitter i en løst organisert ring rundt.
Denne dagen skal vi gjennom tre fortellinger fra Markus-evangeliet, om kvinnen fra Fønikia med et sykt barn, om da Jesus helbredet en døvstum og om Jesus som mettet fire tusen. Lederen spør om noen vil begynne og lese. Jeg merker at dette er en forsamling som kan sin bibel og ikke er redde for å ta ordet. Stemningen er lett, til dels munter, og diskusjonen engasjert.

Jeg lar meg rive med og opplever det trygt å ta ordet. På mange måter minner dette meg om bibellesegruppene vi hadde i Tøyenkirka der jeg var gateprest. I pausen før gudstjenesten kommer mange bort til meg, nysgjerrige og vennlige. Sjeldent føler jeg meg så sett og varmt velkommen som jeg gjør her.
Gudstjenesterytmen
Gudstjenesten begynner kvart over elleve. Kirkerommet minner litt om Filadelfiakirken i Oslo, hvor jeg ofte går. På scenen står flygel, keyboard og et trommesett. Foran scenekanten er en nydelig blomsterdekorasjon og en PowerPoint ruller i bakgrunnen. En jente i tenårene setter seg ved flygelet og spiller et vakkert preludium. Møtelederen ønsker oss velkommen, og de som er i kirka for første gang blir bedt om å reise seg. Vi får en varm applaus. Det gjør også to unge gutter som akkurat har blitt døpt.
Stemningen er god idet sangteamet leder oss i den første sangen, «Store Gud vi lover deg». Dette er den eneste av sangene som synges som også finnes i salmeboka til Den norske kirke.
Etter sangen kommer en video hvor vi møter en ung gutt som er i ferd med å starte en kriminell løpebane. Så får han tilbud om skolegang og livet får en ny retning. Videoen avsluttes med informasjon om adventistenes satsning på bygging av nye skoler i utsatte områder rundt om i verden. Lovsangsteamet kommer opp på scenen igjen og leder oss gjennom en håndfull sanger jeg aldri har hørt før. Heldigvis står teksten på skjermen og melodiene er stort sett såpass fengende at det går greit å henge med.
God og innholdsrik preken
Det er også lett å henge med på prekenen. Dagens predikant jobber i Adventistkirkens humanitære organisasjon ADRA, og det humanitære perspektivet er tydelig i hennes preken. Først inviterer hun barn og ungdom til et enkelt rollespill i kirketrappa. Denne delen av gudstjenesten blir kalt «Barnas fortelling». Slik jeg tolker det, handler rollespillet om fellesskap og utenforskap. Dette bygger hun videre på i talen.
Hun snakker om sin samiske bestemor, om undertrykkelsen av samisk kultur og om fellesskapet hun likevel fant i kirken. Hun snakker også om situasjonen i Gaza, om barna som går glipp av skolegang. Gjennom prekenen blir vi oppfordret til å engasjere oss for mennesker i sårbare situasjoner rundt om i verden. Prekenen berører meg. Den er god og innholdsrik og kunne godt ha vært holdt i Den norske kirke.
Jeg er nysgjerrig på kirkelivet rundt omkring i landet. Men først og fremst går jeg til gudstjeneste som troende
Gudstjenesten avrundes med en bønn om velsignelse og et postludium ved flygelet. Det er ingen kirkekaffe, men folk blir hengende litt på parkeringsplassen utenfor før de reiser hver til sitt.
Hva er annerledes?
Jeg går ofte til gudstjeneste i ulike kirkesamfunn og menigheter, i Filadelfiakirken, Storsalen og ulike kirker der jeg måtte befinne meg. Som liturgilærer og en som utdanner til prestetjeneste er jeg nysgjerrig på kirkelivet rundt omkring i landet. Men først og fremst går jeg til gudstjeneste som troende. Slik gjester jeg også syvendedags adventistene i Mjøndalen, som en kristen som søker et kristent fellesskap på reisen.
Jeg blir slått av varmen i dette fellesskapet, de lune blikkene, vennligheten og åpenheten. Dette er et godt sted å være, tenker jeg. Det er mye gjenkjennelig i preken og i gudstjenesteformen.
Så jeg blir veldig nysgjerrig på hva det er som gjør syvendedagsadventistene annerledes enn de menighetene jeg går i ellers. Det finner jeg ikke ut av under gudstjenesten. Ja, bortsett fra at de feirer gudstjeneste på lørdag da, og kaller dagen for sabbat. Jeg snakker litt med en tidligere pastor etter gudstjenesten, og da skjønner jeg litt mer.

Det første jeg spør om, er nettopp dette: hvorfor lørdag og ikke søndag? «Jo», forklarer han, «adventister tror at Gud skapte verden på syv dager, og den syvende dagen skapte han som helligdag». Adventistene leser Bibelen bokstavelig. Men han innrømmer at det nok er flere adventister som etter hvert er litt mer åpne for vitenskapelige forståelser. Men evolusjonsteorien kan ikke adventistene gå med på. Gud er herre over liv og død og har skapt verden – ikke naturlig seleksjon.
Har ikke kirkeår
Som liturgiker er jeg nysgjerrig på gudstjenesten, på nattverd, kirkeår og mye annet. Adventistene har ikke noe kirkeår, de behøver ikke en gang feire jul og påske, selv om de kan. De har nattverd, men ikke så ofte, kanskje et par-tre ganger i løpet av året. «Vi har heller ingen dogmer eller trosbekjennelser», sier den tidligere pastoren. «Bibelen er vår trosbekjennelse, og den holder vi oss til». Det gjelder blant annet forskrifter knyttet til mat. Derfor er mange adventister vegetarianere. De er pasifister og opptatt av diakonalt arbeid i verden.
Jeg begynner å bli full av inntrykk, og ser at familien til min generøse samtalepartner ser ut til å være utålmodige på å komme hjem. Derfor forsøker jeg forsiktig å avrunde samtalen. Men jeg merker meg at han har noe mer på hjertet. «Vi har jo snakket om den syvende dag, men vet du hvorfor vi kalles adventister?». Før jeg rekker å tenke meg om, fortsetter han: «Det er jo fordi vi venter at Jesus skal komme nå, ganske snart.»

Så forteller han meg om hvordan adventistkirken startet på midten av 1800-tallet. Predikanten William Parker, en baptist, mente han kunne forutse at Jesus ville komme tilbake den 22. oktober 1844 på grunnlag av profetier i Daniels bok. Jesus kom ikke da, så da Adventistkirken ble grunnlagt i 1863 var man forsiktig med å fastsette en endelig dato for når Jesus ville komme tilbake til jorden. Men de tror tilbakekomsten har begynt.
Jeg tar farvel og går ut i den skinnende lørdagssolen. Jeg går gjennom gatene i Mjøndalen på vei mot toget, full av motstridende inntrykk. Så mange hyggelige mennesker jeg har møtt! På en måte så kjenner jeg et slektskap. Men også en dyp annerledeshet.