Har Den norske kirke en plan for hvordan anbefalingene skal implementeres i praksis?
Et av de tommeste og mest intetsigende uttrykkene jeg vet om er at vi må «ta et oppgjør med» noe, fordi det sjelden følges opp av konkrete forslag til hvordan dette oppgjøret skal tas og av hvem. Nå er det Den norske kirke (DNK) som skal ta et oppgjør med sin antijødiske arv. Hva med å starte i arbeidet med unge og bidra til en holdningsendring som kan spre seg i norske skolegårder og fritidsarenaer?
Lettere sagt enn gjort
I april i år kom rapporten «Den norske kirke i møte med jødedom og jøder», og nylig arrangerte MF vitenskapelige høyskole en fagdag der rapporten ble presentert og diskutert. Utredningen understreker at DNKs «forhold til jøder og jødedom har vært preget av en tung europeisk og religiøst motivert antisemittisme. Dette forplikter Den norske kirke til å tenke kritisk gjennom hvordan den omtaler jøder og jødedom i forkynnelse og undervisning«(s. 9).
Det er vel knapt noen som kommer heldig ut når det gjelder hvordan jøder har blitt behandlet i historien, ei heller DNK. Derfor er det prisverdig og viktig at DNK tar selvkritikk og at de jobber videre med blant annet hvordan jøder og jødedom fremstilles og formidles i trosopplæring.

Norske jøder opplever økt antisemittisme etter 7. oktober i fjor. Og allerede i 2014 kunne vi lese at «jøde» er et av de vanligste skjellsordene i norske skolegårder. Kirkens arbeid med barn og unge kan bidra til en holdningsendring dersom menighetene kjenner sin besøkelsestid og bruker det momentumet rapporten nå gir. Dette kan gjøres i arbeidet med fremstillinger av jøder og jødedom allerede for de yngste barna, slik at de får inn gode holdninger med morsmelken. Konfirmantundervisningen kan gi ungdommer mulighet til å diskutere antisemittisme og spre sunne verdier og holdninger i sine miljøer utenfor kirken.
Spørsmålet er hvordan oppgjøret skal tas i praksis og hvem som skal gjøre det? Hvordan skal DNK forhindre at rapporten havner i en skuff? Det er flott at kirkens ledere understreker betydningen av utredningen. Men for at den skal få konsekvenser må noe også skje på grasrotnivå. Selvkritikk er viktig, et reelt oppgjør må innebære noe mer. For å parafrasere Michelle Obama nylig: menighetene må «do something». Det er lettere sagt enn gjort.
I praksis fremstår kanskje endringer i formidling av bibelfortellinger som noe ganske lite
Erstatningsteologi
På MFs fagdag viste utvalgsmedlem Jan-Olav Henriksen til at kirken må ta oppgjør med erstatningsteologi, et begrep som er viet mye plass i utredningen. Blant annet er det behov for å problematisere annengjøring av jøder, utdype kirkens jødiske røtter og motvirke essensialisering av jøder. Rapporten trekker også frem behov for å bruke flere gammeltestamentlige fortellinger i undervisningen. Det er lett å ty til kjente Jesusfortellinger i formidling til barn og unge, men dette kan lett føre til usynliggjøring av den jødiske konteksten og kontinuiteten. GT-fortellingene er en sentral del av vår jødisk-kristne arv, og de er spennende historier som egner seg i trosopplæringen.
Hvordan skildringer av jøder i Bibelen tolkes og formidles og måten de fremstilles på i bibelgjenfortellinger kan være avgjørende for unges oppfatninger av jøder og jødedom. Etisk bibellesning dreier seg blant annet om å se på tekstenes historiske kontekst, men også om å være bevisst hvordan tekster har blitt brukt og tolket i historien og effekten de kan ha i dag. En slik bevissthet kan bidra til å unngå stereotype fremstillinger av jøder og jødedom i undervisningen. I utvidet forstand dreier det seg også om hvordan bibelgjenfortellinger formidles i tekst og bilde, og om fremstillinger av jøder og jødedom i annen litteratur til bruk i trosopplæring i menighetene.
Avgjørende bevisstgjøring
Hvordan kan bevissthet om dette løftes inn i menighetsarbeid? Hvordan skal kirkelig undervisningsansatte praktisere etisk bibellesning, et begrep jeg antar er nytt for mange? Når og hvor skal de lære dette i en hektisk hverdag i en kirke uten økonomi til å sende ansatte på kurs eller etter- og videreutdanning? Hvordan avlære ansatte i å tenke erstatningsteologisk når dette har vært en sentral del av kirkens språk i århundrer? Har DNK satt av midler til å iverksette utredningens anbefalinger?
I praksis fremstår kanskje endringer i formidling av bibelfortellinger som noe ganske lite. Det er tale om en setning her og der, om å fremstille Jesu kritikk av fariseerne som en internjødisk diskusjon snarere enn en kamp mellom den kristne, gode Jesus og de slemme jødene. Det virker kanskje for lite og ubetydelig til å sende en stab på kurs eller til å arrangere en fagdag om temaet. Men i det store bildet dreier det seg om en helt avgjørende bevisstgjøring og holdningsendring. Hvilke forutsetninger har kirkelig undervisningsansatte i dag til å ta dette viktige ansvaret?
Behov for fagutvikling
Seriøst og systematisk faglig kvalitetsarbeid med kristne barnebøker og bibelfortellinger er avgjørende for å sikre kirkelig ansatte materialet de trenger som utgangspunkt for sin formidling. Dette jobber vi i IKO med kontinuerlig, også før rapporten forelå.
På fagdagen 20.08 spurte biskop Veiteberg hva som gjøres i arbeidet med barn og unge på dette feltet og om det finnes forskning på hvordan jøder og jødedom fremstilles i trosopplæringsmateriell. Det finnes noe forskning, blant annet av Ingunn Aadland, som også har bidratt inn i rapporten. Men som Aadland sa i sitt svar til Veiteberg, kan ikke forskerne fortelle kirkelig ansatte hva de skal gjøre.
Det er behov for fagutvikling, og en gjennomgang av barnebibler, trosopplæringsmateriell og barnelitteratur som brukes i undervisningen. Slik kan vi sikre at det er i tråd med utredningens anbefalinger og sørge for at ansatte har kvalitetssikret materiell til bruk i sitt virke. Dette viser betydningen av det faglige arbeidet vi gjør i IKO. Vi er spente på det videre arbeidet med rapporten, og håper at DNK klarer å iverksette de viktige anbefalingene den kommer med, også i arbeidet med barn og unge lokalt.