Verdidebatt

Feil fra Clemet om KrF

KRFS FRAMTID: Kristin Clemet baserer seg på feil premiss og dessuten en undervurdering av utviklingen i KrFs organisasjon.

I en tekst i Vårt Land nylig, beskrev jeg en del organisasjonsmessige og demografiske utviklingstrekk som skaper utfordringer for KrF. I et svar til meg problematiserer Civitas Kristin Clemet blant annet at jeg ikke nevner KrFUs gode skolevalg og medlemsvekst i 2023 denne sammenheng.

Det krever et tilsvar.

Axel Fjeldavli, rådgiver i Tankesmien Agenda

En viktig kapital

For det første er det ikke riktig, som Clemet skriver, at jeg har påstått at KrF vil dø ut med sine gamle velgere. Tvert imot: Spådommen om KrFs død med de gamle har vært utbredt, men feil. For det har vært et jevnt tilsig av nye eldre til partiet. Tvert motsatt av hva Clemet påstår, er mitt argument at de eldre har vært en viktig kapital for KrF – ikke et bud om partiets død. Det nye er at tilsiget av gamle har stoppet opp, parallelt med at religiøsiteten blant de eldre i Norge har gått markant ned. Dette var et interessant funn fra arbeidet med boken Norske partier og velgere som Tor Bjørklund og jeg gav ut i 2023.

Utfordringen til KrF nå er at gode valg antakelig må gjøres på en ny måte: Nedgangen blant eldre må mer enn kompenseres med ny vekst blant yngre for at KrF skal vokse. Det er ren matematikk.

Og KrFs valgresultater taler sitt tydelige språk: Dette har ikke skjedd. I kommunevalg, som sier mer om partiers grunnleggende helsetilstand enn stortingsvalg, har KrF hatt et jevnt fall de siste 20 årene, og i særdeleshet i tidsrommet 2015-2019. Det er ikke riktig at det er et tilfang av unge velgere at det er stort nok til å kompensere. Tallene viser ikke det.

Det særlige velgergrunnlaget

Jeg tror også Clemet undervurderer KrFs organisasjonsmessige særtrekk. Slik de eldre har vært en særlig kapital for partiet, har også KrFs organisasjonsgeografi vært det.

Med rot i den særnorske konfliktlinjen knyttet til lavkirkelig religiøsitet og organisasjonsliv, har KrF hatt et særlig velgergrunnlag deler av kysten på Østlandet og store deler av Sør-Vestlandet. Små sosiale forskjeller og bedehuskultur er viktigste særtrekk kontra resten av landet. Men mer generelt har et kristelig parti hatt relevans i store deler av landet, og KrF-lag og lister har vært der i store deler av landet. En tredje pol i politikken. Noe annet enn Høyre og Arbeiderpartiet.

Den organisasjonsmessige tilbakegangen KrF har hatt fra 90 til 60 prosent av landets kommuner er helt særegen. Clemet viser til at også Arbeiderpartiet har fått lavere valgoppslutning, men Arbeiderpartiet har akkurat den samme geografiske utbredelsen som før, og partiet stiller lister i like mange kommuner som før. Også Høyre har i stor grad holdt på den geografiske utbredelsen partiet etablerte seg til under høyrebølgen på 80-tallet – selv under de dårlige valgene rundt årtusenskiftet da det ble snakket på alvor om det var KrF som ville ta over Høyres plass i det politiske rommet.

Det viktigste på lang sikt er spørsmålet om hvordan man skal re-etablere seg som de tusen vaffeljerns parti ute i landets kommuner

Den danske statsviteren Ulrik Kjær kalte lokalpolitikken for partienes rugekasser. Det er lokalpolitikken som har vært springbrettet for nasjonalt gjennomslag for både Arbeiderpartiet, MDG og Rødt. Og det var lokalpolitikken som var ankerfestet blant annet i Ulvik i Hardanger som gjorde at Venstre klarte å re-etablere seg på Stortinget på 90-tallet.

Bærekraftig vekst

Jeg tror et KrF med sakseierskap til familiepolitikk, som re-etablerer seg som et bredt sentrumsparti med appell både til høyre og venstre, og til yngre og ikke-religiøse velgere, har et godt potensial for vekst. Men det er kanskje her Clemet og jeg er uenige.

Det er fint mulig å gjøre både gode og dårlige valg med en sterk organisasjon og en svak organisasjon, men organisasjonen er grunnlaget for bærekraftig vekst for et parti.

Her ligger også en kime for et arbeidsmål for en ny KrF-ledelse: Hva med å sette seg et mål om å stille liste i flere kommuner i 2027 enn i 2017? Det er ambisiøst mål, gitt det særlige fallet de siste årene.

Vekst i skolevalg og medlemsvekst i KrFU er gledelig med et KrF-blikk. Men skal partiet gjøre noe med de langsiktige, strukturelle utfordringene for KrF kreves større grep enn som så.

Det viktigste på lang sikt er spørsmålet om hvordan man skal re-etablere seg som de tusen vaffeljerns parti ute i landets kommuner.

Vårt Land anbefaler

1

1

Mer fra: Verdidebatt