En grå søndags formiddag i august åpner en eldre kvinne døren til Åsane kirke. Hun ønsker meg «hjertelig velkommen» etterfulgt av et stort varmt smil. For meg er det helt vanlig søndagssyssel å delta på gudstjeneste, riktignok i frimenigheten min kone og jeg tilhører. Men selv om spaltens navn er «Andres tro» er det ikke slik at troen i Den norske kirke (DNK) er fremmed for meg.
Det er likevel med lett nervøsitet at jeg går inn døren til Åsane kirke denne søndagen. Jeg er på bortebane. Etter hvert som jeg presenterer meg for kvinnen ved døren, kjenner hun igjen navnet mitt og forteller om da hun deltok på en av de mange gruppeturene mine besteforeldre arrangerte til USA. Det er ikke sjelden jeg får høre dette. Det er alltid kjekt.
Midt i smørøyet
Åsane kirke ligger knappe 15 minutters kjøretur unna Bergen sentrum. En kirke midt i smørøyet, med nærhet til kjøpesenter, idrettspark og kollektivtransport. Kirken er bygget som en rotunde med store areal til kirkekaffe, Åpen barnehage og konfirmantarbeid. En vakker 90-tallskirke bygget med brunlig murstein, glassmaleri og en litt utradisjonell utforming. Og «litt utradisjonell» kan nok også sies om gudstjenesten jeg skal få besøke denne formiddagen.
Dette er en såkalt «HEL-gudstjeneste». En gudstjeneste for alle, men med særlig tilrettelegging for personer med funksjonsnedsettelse. Det er merkbart fra første stund. Allerede fra prosesjonen under preludiet kan man se mennesker med ulikt funksjonsnivå vandre inn i kirkerommet bak prosesjonskorset.
Gudstjenesten blir en nydelig opplevelse. Både det vakre kirkerommet, prekenen og den imponerende, vekselvise trakteringen av flygel og orgel bidrar til det. Likevel er det den naturlige og velintegrerte rausheten og åpenheten for alle mulige mennesker som setter dypest spor i meg. For selv om andelen av de kirkebesøkende med en funksjonsnedsettelse er en minoritet, virker tilretteleggelsen naturlig for hele menigheten. Uavhengig av funksjonsnivå.
Den mest sentrale forskjellen på en HEL-gudstjeneste og en mer ordinær gudstjeneste, er såkalte «call and response-sanger». Sanger hvor forsamlingen responderer med ord og bevegelser for å understøtte tekst og budskap. Da jeg hørte om dette i forkant, forventet jeg at de fleste i forsamlingen ville være nokså passive i tilnærmingen til denne musikkformen. Vi er jo tross alt i Norge.
Jeg tenker, mens jeg sitter på bakerste rad i kirkerommet, at dette må være noe Gud har behag i
Der tok jeg feil. Jeg har aldri før sett så mange med grå hår fryde seg og bevege seg i takt med musikken.
Enkelt og kreativt
For oss som følger de stadig pågående teologiske debattene i DNK via media er det lett å få inntrykk av at mange menigheter lever med et stort teologisk spenn internt.
Jeg var derfor nysgjerrig på om dette ville komme til uttrykk i forkynnelsen eller på andre vis. Prest for søndagen, Arne Mulen, sin preken bærer midlertid preg av en enkel og kreativ formidling. Her er det ingen teologisk spissrotgang. Det er bare evangeliet.
I etterkant av gudstjenesten forklarer Mulen meg hele tanken bak denne ukompliserte formidlingen. Han sier: «Noen ganger er det kraft i det enkle». Det er et godt poeng. For selv om våre liv kan være komplekse, teologien teoritung og fortellingen om Jesus Kristus overveldende, så er likevel evangeliet det enkleste og sterkeste vi mennesker kan få høre om. At det noen ganger er kraft i det enkle, er jeg helt enig i.
Flere bør bli kjent med denne kirken. For her er døren høy og porten vid
Denne formiddagen opplever jeg at mine fordommer blir korrigert. En av dem er at uttrykksformen og liturgien i kirken er for tung og stiv. At evangeliet i verste fall kan tynge mer enn det frigjør. Jeg tok feil. Atmosfæren er lett, og preget av glede og varme. Det rører meg dypt hvordan man i forbindelse med denne HEL-gudstjenesten er kirke for alle. Jeg tenker, mens jeg sitter på bakerste rad i kirkerommet, at dette må være noe Gud har behag i. Forkynnelsen er klar, evangeliet kommer tydelig frem og forsamlingen er mangfoldig. Det er som å oppleve Georg Weissels salme, «Gjør døren høy, gjør porten vid», i praksis.
Tørre å ta plass
Etter å ha reflektert over forskjellen på denne gudstjenesteformen og den jeg er vant med, merker jeg hvordan liturgien og møteformen kan være både en styrke og svakhet. I denne møteformen med mer liturgisk bevissthet kan man lene seg enda mer tilbake og falle til ro. Det kan gi verdifull ro, men samtidig større passivitet.
Her opplever jeg helt klart det første. En verdifull ro, men samtidig enhet, fellesskap og frihet. Frihet til å tenne lys. Frihet til å komme frem til bønnestasjoner i nattverden. Og frihet til å være seg selv.
For en kirke bør det alltid være et mål å bli opplevd som åpen og inkluderende. Dagens bibelord denne søndagen i Åsane kirke, er Lukas 19,1-10. Der kan vi lese om Sakkeus. Den rike tolleren som for å se Jesus måtte klatre opp i et morbærtre, fordi han var liten av vekst. Å komme inn i en fremmed menighet for første gang, oppleves kanskje litt som det var å være Sakkeus. Man kan fort kjenne seg liten. Det varer ikke lenge. For jeg opplever denne kirken som både åpen, inkluderende og inviterende.
Skal jeg likevel forsøke å utfordre Åsane kirke på noe etter denne opplevelsen, vil jeg si at den må tørre å ta plass. Tørre å være frimodig. Tørre å være stolt av sin særegenhet. For dessverre er det uvanlig å legge ekstra til rette for en gruppe i samfunnet vårt som altfor ofte blir neglisjert. Dette fellesskapet har mye mer å komme med, til Åsane og Bergen. Flere bør bli kjent med denne kirken. For her er døren høy og porten vid.