Hvor har du vært i ferien?
Dette er det første spørsmålet du blir møtt med når du kommer tilbake til jobb eller skole etter sommerferien. Hva svarer du, og er den som spør egentlig interessert i svaret?
Ett av våre barn var en gang litt spent før skolestart på barneskolen fordi læreren pleide å spørre elevene hva de hadde gjort i ferien. Vi var oftest i Norge og gjerne på Filefjell. Ikke så mye å slå i bordet med for en syv-åtteåring. En sommer kom vi over en reinsdyrflokk på en av fjellturene. Et par hundre dyr, som beitet på vidden. Et majestetisk syn. Junior jublet. «Nå vet jeg hva jeg skal fortelle til læreren!»
Det er ikke bare skolebarn og studenter som får dette spørsmålet. Det gjør også du som jobber. Svaret som blir gitt handler gjerne om steder du har vært, byer og land du har besøkt. Men er det så spennende å høre for andre – en oppramsing av fakta?
Hva med den indre utviklingen du har hatt siden juni? Opplevelser som har endret din innstilling til selve livet? Kanskje du har møtt, blitt hjulpet eller selv hjulpet eller sett andre mennesker, som få andre ser? Kanskje du har vært avgjørende viktig for dem i en større eller mindre personlig krise?
Tanker om egen kropp
Vi ser på oss selv som støtteapparat og en trygg base for barna våre. Men ikke minst også for generasjonen over oss. De eldre. Vi har denne sommeren tilbrakt mye tid sammen med dem og hatt samtaler om tilgivelse, det å si unnskyld, fordeling av taletid i en familie og blant andre mennesker, sosiale medier, grensesetting, fobier, kropp, tro og tvil og ikke minst utfordret dem på ulike arenaer og til å vise sårbarhet.
Det er for eksempel ikke gitt at en person over 80 år synes det er topp å bade sammen med unge mennesker. Selv godt voksne ser på sin egen kropp og sammenligner seg med andre. «Jeg har roen og kan være badevakt», sa min far (84) til meg. Vi var på hytten på Holsnøy og hadde med oss våre barn, som igjen hadde med hver sin venn i tillegg til mor og far. Det var en nydelig sommerdag og alle badet, unntatt far.
Kanskje du har møtt, blitt hjulpet eller selv hjulpet eller sett andre mennesker, som få andre ser?
Senere på kvelden fikk jeg vite hvorfor: «Du vet, unge mennesker kikker litt og de vil sikkert reagere på å se en gammel kropp», sa han. Jeg hadde ingen anelse om at han hadde slike tanker. Jeg sa til ham: «Hvem bryr seg? Ingen. De fleste har mer enn nok med seg selv.»
Plasking i regnvær
Noen uker senere var mor og far igjen på besøk hos oss på hytten. Denne gangen regnet det, men far var fast bestemt på at her skulle det bades. Jeg har knapt sett ham lenger uti vannet enn denne regnværsdagen. I det mor og far gikk opp av vannet tok jeg noen bilder av dem, og la ut tekst og bilde på Facebook etter at far hadde godkjent begge deler:
Mens mor fremdeles sov gikk jeg en tur med far og fortalte om en familie hvor faren hadde vanskeligheter med å si unnskyld. Han hadde aldri sagt det til noe menneske. «Hvordan er det med deg, har du gjort det noen gang – eller din far?», spurte jeg. «Jeg kan ikke huske det. Jeg har gjerne sagt at vi er venner og slike ting, men ikke akkurat unnskyld.» Hm.
Da mor våknet etter en liten time hadde innlegget fått 100 likes og i skrivende stund 350. Hun så på innlegget, satte seg opp i sofaen, holdt et godt grep om telefonen og lo og lo. Hun klarte nesten ikke å stoppe. Plommerøde kinn. Dette traff hjertet hennes. Mens hun sov hadde bildet av det godt modne paret i badetøy gått sin seiersgang på Internett.
Grunnen til at innlegget slo så godt an er fordi det er ærlig og fritt for selvskryt. Et par i åttiårene med dertil hørende kropper, som har beholdt humøret og som åpenbart er glade i hverandre.
Store opplevelser
Da de skulle kjøre hjem om kvelden sa far til meg: «Takk skal du ha. Takk for hjelpen!» Vår lille samtale hadde bidratt til at han fikk sagt unnskyld til mor for noe han hadde sagt til henne dagen før. Hun ble svært glad.
«Dette er stort», tenkte jeg.
Slike ting har jeg opplevd i sommer.
