Det begynte med et innlegg i Klassekampen 11. juli da Gyrid Gunnes kastet fram et forslag om at «religiøse aktører (eksempelvis Den norske kirke og Kirkens Bymisjon) burde gi institusjonell forankring til progressiv islam, ved selv å ansette en eller flere progressive muslimer til å lede bønn og forkynne islam». Mens ballen har rullet, har det kommet innvendinger mot dette prosjektet fra ulike ståsteder, sist med Åste Dokkas advarsel (VL 3. august) om konsekvensene av å sette etikk over tro i religiøst arbeid.
Dokkas anliggende er de teologiske konsekvensene av religiøst samrøre, men noen konstruktiv meningsutveksling blir vanskelig med Gyrid Gunnes’ debattstil slik hun utfolder den i sitt svar 10. august. Har man ikke lest Dokkas innlegg, må man virkelig lure: «Er det ikke kristnes kamper, at muslimer utsettes for hatvold fra ytre høyre?». Ved hjelp av denne digre stråmannen i overskriften trenger ikke Gunnes å imøtegå det Dokkas skriver, hun kan hoppe rett inn i en generell lovtale over Bymisjonen og alt det gode arbeidet den gjør.
Samfunnets beste som horisont
Bymisjonens horisont, ifølge Gunnes og med henvisning til stiftelsens egne ord om å avdekke og lindre nød og arbeide for rettferdig fordeling, er «samfunnets beste, ikke utbredelsen av kristen tro og livet i Kristus». Som utenforstående tenker jeg at det ikke trenger å være noen motsetning mellom disse to tingene, men Gunnes vet sikkert at «livet i Kristus» og «samfunnets beste» også kan komme i konflikt med hverandre.
Det har skjedd diverse ganger i historien og er fortsatt en gjenganger i interne kirkestrider, men det interesserer henne ikke. I stedet konstruerer hun ved hjelp av nytestamentlige parabler et bilde av Dokka som portvokteren som av dogmatiske grunner vil avskjære Bymisjonen fra å avdekke og gjøre noe med den nøden som ikke passer inn. Dokka blir den unge mannen som ikke ville oppgi sin rikdom i bytte mot evig liv, og hun blir presten eller levitten som lar den stakkars halvt ihjelslåtte mannen bli liggende i veikanten, mens Bymisjonen får rollen som den barmhjertige samaritanen. Det er så frekt, og så dårlig debattstil.
Misjon like fullt
På skrytelista til Gunnes står Bymisjonens opprettelse av Aksept og Helsesenteret for papirløse, der «ettertiden har vist at disse vitnet om godt humanitært og politisk gangsyn», og nå skal altså muslimsk sjelesorg føye seg inn i rekka av stiftelsens gode diakonale prosjekter. Det står i en pussig, men egentlig helt logisk kontrast til samme Gunnes’ angrep på Caritas i Klassekampen i fjor. Da var det staten som burde styre skuta og ikke slippe til skeive- og abortuvennlige katolikker i offentlig omsorgsarbeid: For å kvalifisere seg til å jobbe blant asylsøkere måtte Caritas i så fall komme med en «offentlig og åpen bekreftelse av skeiv kjærlighet og identitet som ønskelig og samfunnsoppbyggende», og det ville jo ikke Caritas kunne si «uten å bryte med moderorganisasjonen».
Det er så frekt, og så dårlig debattstil
Det holder altså ikke å være ikke-misjonerende for Kristus, man må aktivt misjonere for det samfunnsoppbyggelige. Å, som det klinger av en tid da stat og kirke var ett! «Hvorfor skulle noe av dette robuste og bærekraftige kirkelige arbeidet trues av nærværet av en progressiv muslim innenfor rammen av SKB?» spør Gunnes retorisk. Nei, nettopp. Men det var heller ikke det Åste Dokka skrev.
