Fredag pleier ikke å være noen høytidsdag for meg. En ukedag jeg ellers forbinder med andre ting, skulle jeg denne gangen bruke på et bønnemøte. Og ikke et bønnemøte slik jeg er vant til, og heller ikke til en Gud som jeg ber til, men en fredagsbønn i en pakistansk moské i Stavanger.
Den var enkel å finne ved hjelp av kartet på mobilen, men vanskelig å få øye på fra gaten likevel, fordi den utvendig ser ut som et helt vanlig hvitt trehus. Kun et lite skilt over døren på nedsiden tyder på at det her er en moské som holder til på innsiden.
Dette er første gang jeg besøker en moské i Norge. Fra før av har jeg vært én gang i en moské i Uganda og flere ganger det siste året i flotte, store moskeer i Tyrkia. I de landene er moskeene en synlig del av bybildet, og inngangsdørene er åpne og inviterende. Derfor har det vært enkelt for meg å gå innom selv om jeg ikke er muslim.
Assosiasjoner til kirkekaffen
Gjennom Muslimsk Fellesråd Rogaland (MFR) ble jeg satt i kontakt med en veldig hyggelig muslim som kunne møte meg, vise meg rundt i sin moské og svare på eventuelle spørsmål i forbindelse med fredagsbønnen eller andre ting jeg måtte lure på. Han hilste på meg ved inngangen til moskeen, tok meg godt imot, og jeg ble servert både god kaffe, plommer og kjeks. Det gav meg assosiasjoner til kirkekaffen i kirken. Der er det også kaffe, kjeks og frukt.
Jeg kom til moskeen ca. en halvtime før imamens tale skulle starte, etterfulgt av fredagsbønnen. Dette hadde vi avtalt på forhånd, for at jeg skulle få omvisning, observere fredagsbønnen og se talen til imamen. Det ble veldig interessant og fint, selv om alt foregikk på enten arabisk eller urdu. Jeg forstod aldri noe av det som ble sagt, men min vennlige kontaktperson forklarte, pekte og oversatte til meg, slik at jeg likevel forstod en del underveis.
Da imamen talte tok han utgangspunkt i et bestemt sted i Koranen, ble jeg fortalt. Han leste derfra og talte ut ifra den. Interessant. I kirken tar presten utgangspunkt i en bibeltekst for sin preken. Fredagen er «islams søndag». Mens kristne møtes til bønn, fellesskap og gudstjeneste om søndagen, møtes muslimer om fredagen til bønn, tale og fellesskap.
Rart at kjønnene sitter adskilt
Som kristen syns jeg det er litt rart å se at menn og kvinner er adskilt i moskeen. Jeg er jo vant til at begge kjønn sitter sammen i kirkerommet. Jeg har enda ikke hørt et solid overbevisende argument til forsvar for dette, så jeg synes egentlig det er dumt at dette er praksisen i moskeen.
Samtidig har jeg respekt for at denne religionen har praksiser og regler som er helt annerledes enn det jeg er vant til i min religion, men dette med adskilte kjønn synes jeg er veldig rart. Så undrer jeg meg over hvorfor kvinner ikke kan få være dem som sitter på plassen fremst eller øverst hvis man først skal adskille kjønn. Hvorfor er det menn som alltid får sitte fremst? Jeg kan tenke meg frem til ulike svar, men det er interessant å undre seg over.
I denne moskeen hadde kvinnene et rom i en egen etasje, mens mennene var i den etasjen jeg observerte fra. I andre moskeer har jeg sett at kvinnene har et eget område bakerst i samme rom eller på en slags balkong bakerst. Jeg ble fortalt at Koranen sier at fredagsbønnen er obligatorisk for menn, men frivillig for kvinner.
Siden jeg uansett ikke så dem, vet jeg ikke om det dukket opp noen kvinner til bønn i moskeen denne fredagen. Hvis det gjorde det, fikk de høre samme tale som mennene via høyttalere på veggen.
Jeg forstod aldri noe av det som ble sagt, men min vennlige kontaktperson forklarte, pekte og oversatte til meg, slik at jeg likevel forstod en del
Den kristne treenige Gud er sannheten
Alle muslimene satt eller stod på gulvteppet i moskeen under talen og bønnen, kun noen svært få litt eldre eller med dårligere helse hadde funnet frem en stol å sitte på langs den ene veggen.
Ellers var det ingen stoler i hovedrommet til moskeen der de ba. Imamen fremst i rommet derimot, satt på en slags opphøyet stol da han leste fra Koranen eller talte.
Foran i rommet på veggen hang det også en slags klokke som viste de fem tidspunktene for bønn lokalt. Muslimene ber fem ganger til dagen, tidspunktet bestemmes med utgangspunkt i solen. Norske muslimer og muslimer i Australia ber for eksempel ikke på likt, på grunn av solen.
Dette er en annen religion og jeg tenker ikke at vi egentlig tror på den samme Gud. Jeg ser at flere skriver det eller sier det fra ulike bakgrunner i media eller på sosiale medier innimellom. Slik ser ikke jeg på det. Som kristen tenker jeg at den kristne treenige guden jeg tror på er sannheten og at det bare finnes én sannhet – den jeg tror på. Samtidig regner jeg med at muslimer også tenker at det de tror på er den eneste sannheten. Det er likevel veldig viktig for meg å være nysgjerrig og vise respekt for andre med annerledes overbevisning om hvilken tro som etter deres mening er sannheten.
Færre fordommer
Å besøke denne pakistanske moskeen var en interessant og fin opplevelse. Jeg har lenge hatt lyst til å se hvordan en moské ser ut innvendig i Norge og har vært nysgjerrig på hvordan ting gjøres der. Jeg opplevde at alle spørsmål var velkomne, jeg ble til og med spurt da jeg var stille noen øyeblikk om jeg ikke hadde flere spørsmål. Det var kjekt at kontaktpersonen min virket oppriktig interessert i å dele om sin tro, trospraksis og hverdag som muslim.
Jeg tror det å invitere hverandre på tvers av religioner inn til egne trossamfunn innimellom kan være veldig riktig og verdifullt
Nå observerte jeg bare mennene og snakket bare med menn, men med det som utgangspunkt fikk jeg et positivt inntrykk av fellesskapet her. Det hadde også vært kjekt å treffe muslimske kvinner i moskeen en annen gang og høre deres forklaringer, syn og tanker om det samme jeg samtalte med noen av mennene om.
Jeg tror det å invitere hverandre på tvers av religioner inn til egne trossamfunn innimellom kan være veldig riktig og verdifullt, fordi man da får anledning til å gi hverandre mer informasjon, forståelse og innblikk i hvordan det faktisk er eller kan være i den andre religionen. Ikke først og fremst med intensjon om å omvende den andre, men for å lære mer om hverandre. Kanskje kan det resultere i et bedre samfunn med færre fordommer?