Valgte og ansatte ledere i jødiske samfunn i hele Europa ble tidligere i sommer bedt om å delta i en omfattende undersøkelse om jødisk liv i regi av JDC-International Centre for Community Development (JDC-ICCD). Undersøkelsen er den sjette i sitt slag, etter at den første ble gjennomført i 2008. Den rullerende undersøkelsen gjør det mulig å vurdere utviklingen over tid. Mange har særlig imøtesett hvordan utviklingen etter 7. oktober sist år har påvirket situasjonen. Nær 900 ledere i 32 land besvarte spørsmålene.
Det er verdt å merke seg at undersøkelsen favner jødiske ledere fra hele spekteret av religiøs tilhørighet. Svarene i den delen av undersøkelsen som omhandler interne religiøse anliggender, indikerer at en stor andel av respondentene tilhører reformerte retninger. Bredden er viktig for å gi undersøkelsen troverdighet. Svært lite tilsier at det er vesentlig avstand mellom de holdninger jødiske ledere er bærere av, og det som rører seg blant «jøder flest».
Sett fra et norsk og nordisk ståsted er det bare å konstatere at de erfaringer og refleksjoner vi har gjort oss på våre breddegrader de siste månedene, og som er bekreftet i interne spørreundersøkelser, i stort samsvarer med de erfaringer jødiske ledere i resten av Europa gir uttrykk for.
Her er noen av funnene:
· Åtte av ti svarer at de føler seg mindre trygge i det daglige etter 7. oktober i fjor.
· Fire av ti at de opplever økt avstand til ikke-jødiske venner og bekjente.
· 54 prosent sier at de føler sterkere tilhørighet til jødiske venner og bekjente, og like mange svarer at samhørighet med jødiske miljøer har blitt viktigere. Alt dette samsvarer med svar vi har fått internt i det jødiske miljøet i Norge.
Ser man dette i sammenheng, er det nærliggende å tolke svarene dit hen at europeiske jøder føler seg mindre trygge og opplever økende avstand i møte med ikke-jødiske omgivelser, sammenlignet med tidligere. Resultatet blir at man orienterer seg innover. Indre samhold gir trygghet. Man behøver ikke grave dypt i jødisk historie for å finne tilsvarende erfaringer i tidligere tider. Summen vil nesten uvegerlig bli at jødisk tilstedeværelse blir mindre synlig i Europa.
Europa som hjemsted for jøder
Statistikk kan leses både forfra og bakfra. Ser vi undersøkelsen over tid, finner vi at mens 36 prosent svarte at de opplevde det helt trygt å leve og praktisere som jøder i sitt lokalmiljø i 2008, svarer kun 12 prosent det samme i år. Det er en dramatisk utvikling på få år. Så skal det sies at tallet var ikke akkurat betryggende, i 2008 heller. Man har med andre ord gått fra vondt til verre. Statistikken viser dessuten at langt fra alt kan tilskrives 7. oktober og utviklingen i kjølvannet av krigen i Gaza. Det har de siste 16 årene vært en tydelig, jevnt negativ utvikling hvor jøder føler seg stadig mindre trygge i den europeiske diaspora. At kun 12 prosent nå svarer at de føler seg helt trygge i sine respektive lokalmiljøer, innebærer i realiteten en fallitt for Europa som hjemsted for jøder. Utviklingen er særlig tydelig i Vest-Europa.
Det er også verd å merke seg at flere enn noen gang tidligere opplever at Israel er kritisk viktig for jødisk liv i diaspora. Hele 83 prosent svarer bekreftende på dette. Tallet er historisk høyt. Samtidig viser undersøkelsen at til tross for at Israel oppleves viktigere enn tidligere, svarer langt flere enn før at de de av og til føler «skam» over handlinger begått av israelske myndigheter. For tre år siden svarte 39 prosent bekreftende på dette. I år har andelen økt til 54 prosent. I dette temaet ser vi også at signifikant flere enn tidligere svarer bekreftende på at de fullt ut støtter Israel som nasjon, selv om de er uenig eller dypt uenig i politikken som landets myndigheter fører.
Kun den som over tid har levd som minoritet uten mulighet til å være majoritet, forstår fullt ut hva dette innebærer
Hvorfor oppleves Israel viktigere for et stort flertall av europeiske jøder i dag enn for ett år siden – alt som har skjedd etter 7. oktober til tross? I tidligere tider var man prisgitt herskerne og befolkningen i områdene man mer eller mindre var tvunget til å bo blant. I dag er migrasjon lett tilgjengelig for de fleste europeere. Israel er det eneste landet i verden hvor det faktisk er «normalt» å være jøde. Hvor kalenderen er jødisk og samfunnet er innrettet etter jødiske tradisjoner og historie. For de kristnes del er denne «normaliteten» en selvfølge i nær samtlige europeiske og amerikanske land, og for muslimer tilsvarende i Nord-Afrika, Midtøsten og betydelige områder i Asia. Kun den som over tid har levd som minoritet uten mulighet til å være majoritet, forstår fullt ut hva dette innebærer.
Skam over israelsk politikk
Dette handler ikke om den enkeltes trosmessige ståsted. Når norske radiostasjoner begynner å spille julesanger mens løvet fortsatt sitter på trærne, er dette et signal til alle om hvilken enorm plass den kristne kulturhistorien har i forståelsen av Norge som fellesskap. Dette har ingenting å gjøre med hvor mange som faktisk tror på dogmet om at Gud ble menneske født av en jødisk tenåringsjomfru i et uthus noen kilometer utenfor Jerusalem. Det handler om hvor dypt den kristne tradisjonen sitter i ryggmargen etter tusen år. Tilsvarende oppleves dette for så vel sekulære som religiøse jøder i Israel. Så ja, selv om over halvparten svarer at de av og til føler skam over politikken til israelske myndigheter, oppleves Israel likevel som avgjørende viktig for så å si alle europeiske jøder. Rett og slett fordi man i Israel har en havn hvis man føler at man ikke lenger er velkommen eller trygg der man gjennom generasjoner har bodd. Og det er, dessverre, en situasjon som mange i dag føler at de er i ferd med å havne i.
I 1946, rett etter krigen, utgjorde jødene i Norge ca 0,045 prosent av befolkningen. Før krigen var andelen 0,07 prosent. Vi vet alle hvorfor det var slik. Så skulle man tro at utviklingen etter krigen var ganske sammenfallende i den jødiske minoriteten og i resten av befolkningen. Lite tilsier at jødisk innvandring har vært lavere enn ikke-jødisk innvandring, relativt sett, de siste tiårene. Det holder å se på mangfoldet som preger de to jødiske menighetene. Men tallene viser en annen utvikling. I dag utgjør jødene ca 0,03 prosent av befolkningen. Man har med andre ord mistet ytterligere en tredjedel etter krigens slutt, sammenlignet med den totale befolkningen. Hvorfor? For ikke å si – hvordan?
Det er i dag svært få jødiske familier som ikke har nær slekt utenfor Norges grenser. Årsakene til at folk flytter er mange, men omfanget gjør det berettiget å stille spørsmål ved utviklingen. At andelen jøder i befolkningen er redusert like mye etter krigen som under, bør være en tankevekker for flere enn oss som tilhører minoriteten.
En håpløs oppgave?
Jødene er en anerkjent nasjonal minoritet, sammen med romani, rom, kvener og skogfinner. Slik har det vært siden 1998, da Norge ratifiserte Europarådets «Rammekonvensjon om vern av nasjonale minoriteter». Ratifiseringen har hatt ubetinget positiv betydning for norskjødisk liv, men vi må likevel konstatere at uroen blant norske jøder er økende, og at flere enn tidligere gir uttrykk for at de er usikre på om Norge vil være et trygt og godt hjem for fremtidige generasjoner.
Undersøkelsen fra JDC-ICCD viser at dette er en trend som gjør seg gjeldende i hele Europa. For første gang etter 2008 svarer et tydelig flertall at de er pessimistisk med tanke på fremtidig jødisk liv i vår del av verden. Kun 9 prosent svarer at de er klart optimistiske. Erfaringene etter 7. oktober i fjor, ikke minst når det gjelder manglende vilje fra norske myndigheter til å ta avstand fra konkrete utslag av antisemittisme når dette kommer til uttrykk blir for den jødiske minoriteten symptomatisk. Et eksempel er hva som skjedde etter at jødiske kvinner ble kastet ut av 8. marstoget. Lederne i Det Mosaiske Trossamfunn i Oslo og Det Jødiske Samfunn i Trondheim sendte felles brev til statsminister Jonas Gahr Støre. I svaret, som kom en måned senere, beklaget statsministeren det som hadde skjedd og kalte hendelsen uakseptabel. Det satte vi selvfølgelig pris på, men det var strengt tatt ikke lederne i landets to jødiske menigheter som først og fremste hadde behov for å høre beklagelsen. Statsministerens uttalelse burde blitt adressert til de som bidro til at jøder ikke var velkomne i 8. marsmarkeringen. Det ville vært et tydelig signal til offentligheten om hva norske myndigheter mente.
Som leder i et jødisk samfunn opplever jeg flere av funnene i undersøkelsen ubehagelige og bekymringsverdige, men de må anerkjennes og aksepteres, ikke minst fordi de samsvarer med tilbakemeldinger i det daglige. Vår oppgave som ledere er å forsøke å skape trygge rammer for jødisk liv i Norge. Utviklingen gjør ikke oppgaven enkel. Mange av mine kolleger i Europa mener åpenbart at den er i ferd med å bli håpløs. Jeg håper fortsatt vi skal klare å unngå å havne der innen våre grenser. Men jeg er langt fra sikker.