Enkelte ekteskap skal ikke vare, og vi som samfunn har en plikt til å hjelpe dem som vil bryte ut. I dag lever altfor mange i dette landet i voldelige ekteskap. Kvinner, for det er i hovedsak kvinner som utsettes for alvorlig partnervold, lever i ekteskap som er som fangenskap. De blir kontrollert, kuet, undertrykt, skremt, slått, sparket eller forsøkt kvelt. Mange er redde for å bryte ut. Ikke bare fordi de ikke vet hvordan den voldelige partneren vil reagere – men fordi de ikke ser noe alternativ. De ser ikke hvordan de skal klare seg på egen hånd, utenfor ekteskapet – og det må vi som samfunn legge til rette for at de kan.
Et konstant samtykke
Velferdsstaten må rigges slik at det er mulig for hvem som helst å bryte ut av et voldelig ekteskap. Selv om man ikke har tilgang til egen økonomi, egen bolig, jobb eller utdanning. Ingen skal være tvunget til å leve i et voldelig ekteskap fordi man ikke ser noen annen mulighet. Hvis en kvinne kommer til Norge gjennom familiegjenforening, må hun bo fem år i Norge før hun har rett på varig oppholdstillatelse. Det betyr at de ikke bare kan gå fra en voldelig partner før det har gått fem år, i frykt for å bli kastet ut av landet. Systemet er med på å holde kvinnene fanget i voldelige ekteskap.
I noen ekteskap bruker voldsutøver løftene som gis ved alteret som et konstant samtykke til seksuelle handlinger. Det er ikke slik at et giftermål fjerner muligheten til å si nei til sex eller at egne grenser skal settes til side. Det er like viktig at ektefeller sjekker inn hos hverandre, og aksepterer at «nei er nei», som ellers i samfunnet. Vi vet at mange synes det er ekstra tøft å stå imot dette presset i et ekteskap, og at de i tillegg blir truet eller utsatt for vold om de nekter.
Må kunne stole på samfunnet
Menns vold mot kvinner hindrer likestilling i Norge. Kvinner utsettes i større grad for grov og langvarig vold fra partner. Dette kan føre til psykiske og fysiske helseutfordringer, samt økonomiske vanskeligheter. Vi oppnår ikke reell likestilling før vi også får bukt med volden.
Vi må både styrke de voldsutsattes rettigheter og styrke velferdsstaten. Det hjelper ikke bare å styrke hjelpetilbud som krisesenter, selv om det utgjør en vesentlig del. De som bryter ut må kunne stole på at de vil få hjelp til å skaffe seg bolig, inntekt og trygghet. Botidskravet på fem år må reduseres, og innvandrerkvinner må informeres bedre om sine rettigheter til selvstendig opphold.
Både det å gå inn i og ut av et ekteskap er noe alle burde ha full råderett over selv
De som bryter ut, må kunne stole på at vi som samfunn kan beskytte dem mot fortsettelsesvolden vi ofte ser etter at man har forlatt en voldelig partner. Hjelpeapparatet må ha fenomenkunnskap om vold, og forstå hvordan voldsutøvere bruker systemet for å straffe sine tidligere partnere. Vi vet også at å bryte ut av et voldelig ekteskap kan få dødelige konsekvenser. Nesten halvparten av drapene begått i fjor i Norge var et partnerdrap. De som bryter ut av et voldelig ekteskap skal beskyttes, slik at de ikke blir en del av denne dystre statistikken.
Egne og andres grenser
Lenge før tanken om ekteskap eventuelt blir aktuell, så må vi lære barn om grenser. Egne og andres grenser. Vi må lære barn å håndtere følelser, egne og andres følelser. Vi må lære barn om hva som inngår i trygge og gode relasjoner. Et forebyggingsløft er nødvendig for å forhindre at våre barn havner i voldelige ekteskap, enten som utøvere eller utsatte.
Både det å gå inn i og ut av et ekteskap er noe alle burde ha full råderett over selv, men byrden med å bryte ut av et voldelig ekteskap kan ikke bare legges på den enkelte. Her må vi som samfunn ta ansvar. For alle, også i ekteskapet, har rett til et liv uten vold.
