Med fare for å høres ut som en syttiåring fanget i en noe yngre kropp, så drister jeg meg likevel – så sjeleglad jeg er for at jeg slipper sveiping til høyre og venstre på Tinder i jakt etter «one night stands».
Valgets kval og beslutningsvegring, jeg er vel ikke den eneste som kan kjenne de begrepa på kroppen. Bali kyllinggryte eller grønnsaksuppe? Noen ganger i livet står vi dog ovenfor beslutninger av litt større betydning. Valg av livspartner er vel en av dem. (Ikke er det noen selvfølge at en kommer i den situasjonen heller). For i en tid som er preget av ønsket å om å holde alle muligheter åpne, hvor det å velge kan bety at en går glipp av en hel haug med noe annet, så blir jeg enda mer sikker på hvor viktig følgende er: Friheten i forpliktelsen.
Å velge – igjen og igjen
Å velge en ektefelle når forelskelsen sitrer og kroppen er full av dopaminrus er ingen sak. Som Odd Nordstoga formulerer så treffende: «ein gong kom kjærteiken heilt av seg sjølv, og kvar dag den var av sølv, for du gyldte kvar ein augneblink med hugen fri, og blenda var eg med på reisa di».
Men valget må en ta på nytt hver dag, når sokkene stinker og krangelen stiger, i gode og onde dager. Det ligger en underlig frihet i å forplikte seg. En trygg forankring. Sjøl har jeg aldri vært mer fornøyd med et valg enn det jeg gjorde i august 2011. Samlivsforskning bekrefter det samme – par som forplikter seg og ser for seg å bli gamle sammen har det best. Heia ekteskapet!
Men hvordan står det med forpliktelsene rundt oss ellers? Forskerne kaller det engasjementsunnvikelse.
Vi vil ikke stenge dører
«I dag lever vi i en annen type modernitet. En der vi ikke bare bytter jobb, men til og med skifter karriere én eller flere ganger i løpet av et arbeidsliv – kanskje fordi den sektoren vi jobber i ganske enkelt forsvinner. Stadig flere bytter også partner og politiske eller religiøse overbevisninger. Noen også kjønn.
Med andre ord: Alt flyter.
I denne flytende moderniteten fremstår engasjementsunnvikelse som hensiktsmessig. For noe nytt kan jo faktisk dukke opp i horisonten veldig fort: Man kan bli kjent over natten gjennom et Youtube-klipp, eller plutselig endre helgens planer på grunn av en sms eller et tilbud på en restplass til et spennende reisemål. I en slik tilværelse blir vi til nomader eller turister. Vi flyter fra sted til sted, fra sammenheng til sammenheng. Vi betrakter på avstand, men er uvillige til å gå inn i noe fullt og helt. For vi vil jo ikke stenge noen dører, ikke gi avkall på noe av vår frihet eller noen av de mange muligheter som vi blir tilbudt.
Derfor finnes det i vår kultur en understrøm av lengsel etter det stabile og lokale. Stadig flere nevner stedets betydning, og det finnes en forsiktig vilje til å gi seg hen, engasjere seg og få tilhøre en sammenheng. Vi driver i samtidens elv, men lengter etter fotfeste.
Her finnes en mulighet for den lokale menigheten. Når kirken tilbyr mennesker å engasjere seg og forplikte seg til én oppgave, kan det ved første øyekast høres ut som en begrensning. Men tenker vi etter, er det et tilbud om noe annet: Om å få bli del av et fellesskap og slå rot i en sammenheng. Dette møter en dyp lengsel, ja, et absolutt behov hos mennesket. Vi er flokkdyr, og vi trenger røtter og fotfeste. Vi er kanskje ikke klar over det, og vi lytter kanskje ikke alltid etter denne lengselen inni oss. Men vi bærer på den.»
Grønnere der du vanner det
Heldige er vi som har evnen til å forplikte oss. For det gjør godt for oss, vi trenger det, samfunnet trenger det
Ordene over er Joel Halldorf sine, men jeg kunne ønske de var mine. For de er så innmari gode.
Heldige er vi som har evnen til å forplikte oss. For det gjør godt for oss, vi trenger det, samfunnet trenger det. Og heldige er vi som slipper å sveipe folk til høyre og til venstre på Tinder for et «one night stand», men kan velge oss den vi allerede har valgt, en gang til. Grasset er tross alt grønnere der du vanner det.
Teksten ble først publisert på skribentens blogg Spire og er gjengitt med tillatelse.