På forsommeren fikk jeg et brev fra et par i slutten av førtiårene som lengtet desperat etter et enklere liv med glede og mer liv i samlivet og familielivet:
«Vi holder på å slite oss ut på krevende logistikk og en følelse av at det er altfor mye av det meste både for oss og ungene. Vi leste i en av bøkene dine at «Det gode kan bli det bestes fiende». Og det er jo mye bra vi holder på med, men vi blir jo ikke glade. Kan sommerens mulige avkobling bli en tilkobling til et annet og mer slitesterkt liv? Nå røyner det på!»
Hvordan kan vi gjøre det? Og hvorfor drar vi med oss ungene til slitsomme og kostbare lekeland når skauen og vannene og fisken og varmen finnes i nærområdet der vi lever og hører hjemme? Hvorfor henger vi stadig igjen i det som var, eller foregriper det som kommer, istedenfor å være der vi er?
Det enkle setter oss fri
Jesus bryter inn i våre hverdagsfunderinger og sier med enkelhet og klarhet: «Tiden er kommet, Guds rike er nær. Vend om og tro på evangeliet!» Vend om fra å tro at lykke kan kjøpes for penger, og vend om fra å innbille deg at glede kan kjøpes med erfaringer av det komplette og det vellykkede. «Kom til meg du som strever og bærer tunge byrder», sier Jesus, «og jeg skal gi deg hvile». Jesus inviterer oss til å leve mer og lengte mindre, til å være mer der vi er enn å kave i vei mot stadig nye lykkeland.
Kan det enkle sette oss fri, og hvordan skal vi i så fall omsette dette i praksis? Det krever uansett en motivasjon og et ønske om å finne en glede i noe som er kortreist og realistisk. En motivasjon som for mange har fått en ny kraft gjennom en ny miljøbevissthet og frykt for at moder jord holder på å forkomme av febertokter.
Denne linken mellom det ytre og indre miljø formulerte Erik Damman mesterlig da han var gjest i kveldsmesse i Trefoldighetskirken: «Mens vår klode trues av varme og overoppheting, trues våre indre miljø av kulde og frost». Her ligger kimen til en vinn/vinn situasjon mellom vårt ansvar for verden og hverandre.
Jeg vet ikke hvor mange par jeg har snakket med hvor fortellingene gjentar seg: De hadde endelig fått mye av den materielle rammen de hadde drømt om, men prisen var høy. De hadde jobbet på seg dårlig helse, samliv som skrantet og var endt opp som vaktmestere i sin egen virkelighet. Mye ville ha mer, og nå var totalopplevelsen at de satt tilbake med mye mindre enn de opprinnelig hadde.
Tingene tok kvelertak på gleden
De lengtet tilbake til tiden som småbarnsforeldre med liten leilighet og en beskjeden familiehytte som de disponerte to uker hver sommer. Ved den hyggelige innsjøen var det riktignok ikke strøm, men det var glede rundt bålet. Det var ikke innlagt vann, men det var morgendukkert og stangfiske. De hadde ikke varmekabler i badegulvet, men de hadde gleden av å gjøre noe sammen og spille yatzy foran peisen. De hadde ikke fjernsyn og PC, men de hadde ekte opplevelser i storfamilien med krepsing augustog skrekkblandet fryd under gjeddefisket. Erkjennelsen i deres midtlivskrise var at de mange tingene hadde tatt kvelertak på de enkle gledene.
Jeg vet ikke om paret som stilte meg spørsmålet kjenner seg igjen så langt. Det gjelder jo forresten ikke bare barnefamilier. Vi kan kjenne oss igjen, alle og enhver. Vi er single og par i alle aldre som går rett i fella med de mange tingenes tyranni. Gleden over de mange tingene spises opp av den melankolien som oppstår når vi ikke lenger er herrer i eget hus. Dette må være bakgrunnen for Arnold Eidslotts ransakende dikt:
En tyv har tatt det beste fra meg
og båret det langt bort han har tatt
det beste men jeg vet ikke hva det er
men at det er det beste vet jeg fordi
mine fylte hender ikke gir meg glede
Ja til noe enkelt er et nei til noe komplekst
Ingen har på en mer overbevisende måte vist vei til en sann virkelighet som Jesus, slik Johannes beskriver ham: «I ham var liv, og livet var menneskenes lys». Jesus plasserte seg midt i den verden som er vår. Han elsket natur og barn, fest og feiring, klatret i fjell og var på fisketurer. Han hadde evnen til å skjelne. Han viste i sitt liv at den som vil si ja til noe enkelt og varig samtidig må si nei til noe annet som er destruktivt og tilslørende komplekst. Han hadde visdom og mot til å gjennomskue bedrag, og evnen til å motivere andre mennesker til nyorientering.
Jesus makter det vi sjelden får til. Med vennlighet og klarhet taler han livets ord i dødens verden og motiverer mer ut ifra lysten til skjønnhet og godhet enn ut ifra trussel om elendighet og straff. Det er også ønsket fra det paret som stiller spørsmålet om et enklere og mer velsignet liv. Kanskje vi gjør lurt i å gjøre Dag Hammarskjølds bønn til vår: «Om det er gitt meg å fortsette: fastere, enklere, saktere og varmere.»
Han fikk ikke fortsette lenge, men det ser ut til at vi får fortsette litt til. Til å leve, men også leve sammen, ikke bare om sommeren, men hele året. Hjelp oss, Gud, å si nei til noe for å kunne si ja til det viktigste! Hjelp oss også å si ja til noe for å kunne si nei til lureri og bedrag. Sånn sitter jeg og tenker på at dette er lettere sagt enn gjort, slik poeten Dag Evjenth kanskje har hatt det i tankene når han gjorde sin ettertanke:
Når jeg tenker
etter
burde jeg tenkt
før
