Det er sommer og bryllupstid. Kirker og rådhus fylles av feststemte mennesker. Samtidig viser tall fra Statistisk sentralbyrå at stadig færre gifter seg, og vi venter lenger enn tidligere før vi inngår ekteskap. De fleste par starter samlivet som samboere. I vår sekulære tid er det individets frihet som står i fokus. Det er ikke lenger det religiøse eller offentlige ved samlivet som er det viktigste når to mennesker velger å dele liv og hverdag med hverandre.
Det er heller ikke fjerne tiders foreningen av slekter eller juss og avtaleverk som får oss til å juble, skåle og plinge på glassene i håp om at de nygifte vil kysse – som om det var for første gang. Det er ikke ordningen vi lengter etter. Det er kjærligheten!
I årtusener, og i hele kirkens tid, har ekteskapet vært en grunnleggende del av samfunnets struktur. Likevel har ekteskapets form og funksjon endret seg mye gjennom tiden. En gang definerte det blant annet kvinners juridiske rettigheter og sosiale status. Dette viser at ekteskapet som ordning også kan representere undertrykkende strukturer. Ekteskapet er derfor ikke er et gode i seg selv.
I Norge er det heldigvis ikke lenger sånn at halvparten av oss trenger en ektefelle for å leve et fritt og verdig liv. Samfunnet har utviklet seg – med kristne verdier som likeverd og nestekjærlighet som fundament. Og i takt med endringene har også menneskers begrunnelse for å inngå ekteskap endret seg. Selv om ekteskapet er en eldgammel ordning, er det ikke en statisk størrelse.
En feiring av kjærligheten
Som prest har jeg møtt mange par til vigselssamtale, og alltid er det kjærligheten som løftes frem. At ekteskapet er en ordning med livslange perspektiver og et gunstig avtaleverk, betyr også noe. Men det egentlige valget er ofte tatt flere år tidligere. Kanskje har paret for lengst fått de barna de ønsker seg eller kjøpt felles bolig. Når det så inviteres til feiring av bryllup er det altså ikke starten på et samliv som markeres, men en feiring av kjærligheten. På denne måten forteller paret både hverandre og sine relasjoner at de elsker hverandre og satser på en felles fremtid. Og for mange er det også viktig, trygt og godt å få Guds velsignelse med på veien.
Hvis vi med utgangspunkt i kristen tro skal løfte frem ekteskapet, må det være fordi det er godt, ikke fordi det er rett
Det ligger til kirkens oppdrag å lytte til de livsspørsmål mennesker til enhver tid har. Den kan ikke nøye seg med å svare på gårsdagens spørsmål, men må gi øre til liv og virkelighet, slik Jesus gjorde det. Men det er alltid vanskelig å få øye på den «tidsånden» vi selv er en del av. Det er lettere å vurdere liv og samfunn på bakgrunn det som har vært. Dette er en vedvarende utfordring for teologien. For hvis vi tror at Gud er blitt menneske og er nær i liv og virkelighet også i dag, må vi også tro at Gud har alle tider i sin hånd. Det må videre bety at også vi som lever nå kan vende oss til Gud med våre spørsmål. Knyttet til ekteskap og samliv er det spørsmålet jeg hører fra mennesker i dag, dette: Hvor kan jeg finne kjærlighet og tilhørighet? Behovet for å leve i et ekteskap er sekundært.
For kirken må det være en selvfølge å omfavne nåtidens feiring av samlivets kjærlighet, for kjærligheten er fra Gud. Og i sin informasjon om vielser på kirken.no, løfter Den norske kirke frem nettopp kjærligheten: «Bryllup i Den norske kirke er en feiring av kjærligheten.Kjærligheten fortjener en feiring! … I en kirkelig vielse er det rom for dere og deres kjærlighet for hverandre. …» Ekteskapet beskrives hverken som et dogme, en lære gitt av Gud eller kirken, ellet et moralsk imperativ for alle som lever i et parforhold.
Fordi det er godt, ikke rett
Dette handler nok ikke bare om kommunikasjon, men også om teologi: For Gud skapte verden i kjærlighet. I kjærlighet ble Gud menneske, og i kjærlighet er Gud fremdeles levende midt iblant oss. Troen hviler ikke på samfunnsordningene, men på skapelse og nyskapelse, på oppstandelsen fra de døde, og nærvær og fellesskap istedenfor ensomhet og utenforskap. Troens mysterium er en kjærlighet som er sterkere enn døden. Våre trosbekjennelser har oppsummert dette gjennom århundrene og gir kirken og troen en trygg plattform i møte med omskiftelige tider.
Gud er kommet til verden for å innlemme oss i den kjærlighet som er sterkere enn alt
Samtidig trenger vi mennesker også gode samfunnsordninger, og fordi vi står i en ansvarlig relasjon til hverandre må kirken ha en stemme også i slike spørsmål. I omskiftelige tider må kirken løfte frem en etikk og ordninger som beskytter det livet vi har fått i gave og fellesskapet mellom oss. Men hvis vi med utgangspunkt i kristen tro og tradisjon skal løfte frem ekteskapet, må det være fordi det er godt, ikke fordi det er rett. Det kan bare være rett hvis det er godt.
Den livslange forpliktelsen
Kirken må ta på alvor at ekteskapet (heldigvis) ikke lenger er en ordning som er nødvendig for det enkelte menneskets liv og hverdag. Samtidig er det viktig å ta på alvor de utfordringer vår tids vektleggingen av individets frihet gir. En manglende forpliktelse overfor de fellesskap vi er en del av kan bidra til et mer fragmentert og polarisert samfunn, og det er krevende for mennesker å navigere kun ut fra egen frihet. Mange ønsker og trenger å kjenne på forpliktelse og tilhørighet, og samfunnet trenger at vi forplikter oss på mer enn oss selv. Det at færre gifter seg og flere lever alene, er ikke bare et tegn på nye muligheter. Det kan også tyde på at vi lever mer krevende liv. Det er ikke nødvendigvis så lett å finne kjærligheten.
Derfor: Når to mennesker elsker hverandre, er dette en gave som både kirke og samfunn må omfavne. Så må samtalen om etikk, samliv og ekteskap ut fra kristen tro og tradisjon fortsette. Og den må skje på en måte som gjør at vi fastholder hva som er godt og ikke mister evangeliet av syne: Gud er kommet til verden for å innlemme oss i den kjærlighet som er sterkere enn alt. Vårt oppdrag er å elske Gud og vår neste som oss selv. På dette grunnlaget kan kirken glede seg sammen med alle som finner kjærligheten og samtidig fortsette å løfte frem mulighetene og gleden ved å også gjøre samlivet til en livslang forpliktelse!
