Det er vanskelig å finne noen som er mindre interressert i sport enn meg. Jeg klarte ikke å motivere meg selv til å se den fire timer lange åpningsseremonien til OL i Paris. Dagen etter seremonien eksploderte internett med sterke reaksjoner mot det mange oppfattet som en blasfemisk parodi over Leonardos berømte nattverdsmotiv.
Den aktuelle scenen er utvilsomt vulgær og var ment å sjokkere, noe franskmenn ofte liker, og viser en stor gruppe mennesker feste ved et bord, noe franskmenn alltid liker. En av nøkkelfigurene i tablået var en lettere overvektig mann i blå trikot dekorert med drueklaser. Det er nokså åpenbart at vi har med den gresk/romerske guden Dionysius/Baccus å gjøre, guden for innhøsting og lystige fester, han som er hjertet i enhver fest som sprenger grensene for god oppførsel, det som kalles en baccanal.
En bryllupsfest
Mange har kommentert i media at det som trolig inspirerte tablået var et maleri fra omkring 1635 av Jan Harmensz van Bijlert kalt «Festin des Dieux» - «Gudenes fest» i et museum i Avignon i Frankrike. Det finnes tilsvarende malerier i andre museer.
Bryllupet det handler om, var bryllupsfesten til havnymfen Thetis og Peleus, helten fra Thessalia. De fikk senere sønnen Akilles, en av de store heltene i gresk mytologi. Bryllupet var fullt av intriger og konflikter, og førte til slutt til Trojanerkrigen. Dette er for å si det enkelt svært langt fra fortellingen om innstiftelsen av nattverden i evangeliene. Bryllupet ble skildret som en vill og utsvevende fest, en baccanal. En av mange teorier som ble lansert de siste dagene var at Baccus skulle være en pervertert utgave av jomfru Maria, på grunn av sin blå drakt. Det finnes nok mer sannsynlige forklaringer.
Den svært kraftige damen midt i tablået, en slags kvinnelig Apollon med en skinnende strålekrans rundt hodet, minnet meg mer om Dawn Frenchs «Vicar of Dibley» i woke-utgave enn en alvorlig og verdig Kristus i Leonardos nattverdbilde. Franskmennene har en lang tradisjon for respektløs humor, og de har parodiert kristne motiver før og vil nok gjøre det siden også. Slik fungerer ytringsfriheten i demokratiske samfunn. Men jeg opplever ikke at nattverden er den mest naturlige forklaringen på hva som inspirerte dette tablået.
Kirken er ikke en forening for bevaring av Guds verdighet. Gud sørger for seg selv
Er det blasfemi?
Kanskje burde en del kritikere fra ulike deler av kristenheten se nærmere på hvordan gresk/romersk mytologi har påvirket vestlig bildende kunst og litteratur og forestillinger gjennom århundrene? Det er ikke alltid gitt at det som ser ut som blasfemi nødvendigvis er det.
De gresk/romerske gudene var grunnleggende umoralske, upålitelige, utrivelige, hevngjerrige, voldelige, drev seksuell umoral til olympiske høyder og var kjent for sine skandaløse fester. Omtrent slik tablået fra åpningsseremonien skildret dem. Det er selvsagt ingen som helst grunn til å forsvare slik oppførsel.
Min far sa for noen år siden etter at han hadde lest Homers «Iliaden», det episke diktet om Trojanerkrigen, at de greske gudene var en usympatisk gjeng, den ultimate dysfunksjonelle familie.
Det er all grunn til å glede seg over at denne ansamlingen av olympiske kjeltringer etterhvert ble byttet ut med Kristus, vår pålitelige og barmhjertige herre og frelser. Jeg tror at det er liten fare for en gjenoppvekking av hedensk religion inspirert av disse olympiske utskeielsene som ble forsøkt skildret i Paris.
Voldelig fundamentalisme
Det er derimot en reell trussel mot kristendommen mange steder i verden, også i Europa, men primært andre steder i verden som i Midtøsten og Afrika. Dette kommer primært fra voldelig religiøs fundamentalisme, ikke fra fransk Charlie Hebdo-lignende sekularisme. Vi må fokusere på den virkelige forfølgelsen som foregår mange steder i verden.
Til slutt: Kirken er ikke en forening for bevaring av Guds verdighet. Gud sørger for seg selv. I en tid med økende sekularisme og pluralisme, finnes kirken som det stedet hvor Guds frelsende nåde eksisterer og hvor den skal spres fra. Vi kalles til å gå ut til flere og flere med den nåden, ikke bruke alt for mye krefter på å være forarget. Det frelser ingen.