I dag tillater jeg meg å være lei meg for at jeg må si farvel til ungen min på kompetanseskolen, før Elias så skal videre på avlastningssenter. Men det er en forbigående følelse, for Elias har det trygt og godt på skolen og avlastningen.
For at vi foreldre skal kunne jobbe, sove, rydde, ta vare på oss selv, annen familie, hus og hage i et par døgn før «sommerferien» starter. Skole og skolefritidsordningen stenger, det blir lite avlastning og fullt fokus på å ta vare på den lille store gutten vår i hans lille store verden – som består av å klare livet.
De store teamene på skole og skolefritidsordningen tar velfortjent 4 ukers feire. Avlastningen skal kombinere ferieavvikling med mange foreldre sine store behov for avlastning i ferien.
Pause til å savne ungen vår
Men han vil, som alle andre mennesker, helst være hjemme. I sin stue, på mammas trygge fang og sove i sin seng. Men det går ikke. For skal vi være mamma og pappa for Elias, og gjøre alt det de andre kommunalt ansatte må være mange flere i møte med Elias, så må vi ha pauser. Pauser hvor vi også savner ungen vår. Men savnet er til å leve med fordi jeg vet han har det bra.
Og i dag, på denne regnfulle dagen, tillater jeg meg å kjenne på de vonde følelsene. Hvor jeg kunne ønske vi levde det livet de andre foreldre med barn født i 2010 lever
Slik er det ikke over alt dessverre. Vi har sett flere nyhetssaker om barn som ikke får god nok oppfølging på grunn av lav grunnbemanning og der ansatte ikke har hatt nødvendig kompetanse. Det fører til situasjoner som blant annet i Bjørnafjorden kommune, der et barn hadde sett på YouTube i 12 timer på en eneste dag. Eller at barna utsettes for makt og tvang.
Vi skulle vært på Old Trafford med Elias
Det å få god oppfølging og tilstrekkelig med avlastning, skal ikke være avhengig av adressen eller lommeboken din. Flere har valgt å flytte fra hjemkommunen sin til en annen kommune for å få den hjelpen de trenger. Derfor trenger vi også å se på kommuneøkonomien. Vi må sikre at kommunene har det økonomiske handlingsrommet til å lage gode tilbud til barna som har såkalte spesielle behov i offentlig regi.
Det er aldri lett, og det kommer aldri til å bli lett å være en pårørende. Man er bekymret og har en klump i magen. Hver time. Hver dag. Resten av livet. For hva skjer når jeg og pappaen ikke lengre er her? Derfor er også pårørendearbeidet viktig. Det må være lettest mulig å være pårørende. Og det er lettere når man vet at ungen sin har det bra.
Og i dag, på denne regnfulle dagen, tillater jeg meg å kjenne på de vonde følelsene. Hvor jeg kunne ønske vi levde det livet de andre foreldre med barn født i 2010 lever. Overnatting, telttur, sydentur, idrettsleir, strandliv, badeland, bowling, kino, hotellferier og fotballcup. Som vi skulle vært på Old Trafford med Elias. Heia og hoia!
Ikke sørge, men bearbeide
Jeg får ikke se den lille gutten min ha sin første sommerflørt, høre han smelle med døren når han får nei til å dra på hyttetur med vennene sine og insistere på at han skulle puste på meg når han kom hjem.
Men sånn er ikke livet. Men livet er som det er. Men disse tankene er det er nødvendig og viktig for å bearbeide. Ikke sørge, men bearbeide.
For jeg vet at selv om disse følelsene vil følge oss resten av livet, så opplever vi et bånd og en kjærlighet fra et menneske, vår Elias, som andre bare kan misunne.
