Jeg er på vei inn i en litt unnselig betongbygg på Romsås. Spørsmålene kverner rundt i hodet mitt idet jeg går inn døra.
Jeg kan veldig lite om hinduisme. Så ærlig må jeg være. Jeg er i stor grad prisgitt barndomsskolens religionsundervisning. Men det er lite som sitter igjen. Jeg husker hinduistiske chants vi sang i regi av en litt vel alternativ religionslærer (de sitter til gjengjeld veldig godt den dag i dag). Og at de har mange guder, hvorav en har elefant-ansikt.
Uansett: Det første du gjør når du går inn i et hindutempel, er å ta av deg på bena. Jeg vet ikke helt hvorfor, men jeg liker det. Jeg kjenner på et hint av barndom, og en slags respekt for gulvet jeg skal trå på. Det er litt som å komme hjem. Og så må du huske å vaske føttene dine før du går videre inn.
Det lukter godt av røkelse når jeg går opp trappa til hovedrommet. Hovedrommet er skikkelig fint. Lyst og åpent, med veldig mange veldig fint utskårne steinhus og altere, hver for sin gud. Det er som om den nøytrale betongfasaden egentlig holder på en skjult skatt.
Dugnad og donasjoner
Jeg blir møtt av en veldig hyggelig mann, Vaman. Han er styreleder i menigheten, og viser meg stolt rundt. Her er også en gullsøyle, som Vaman kan fortelle at faktisk er dekket i ekte bladgull. Det er i det hele tatt et storslagent rom, med utrolig detaljerte steinutskjæringer og vakre figurer. Steinaltrene veier flere titalls tonn, og er fraktet hit fra India.
Det er en stolthet og tilhørighet her som jeg ikke møter så ofte i Den norske kirke. Vi tar kanskje kirkene våre litt mer for gitt? Dette tempelet har menigheten fått til sammen. Dugnad og donasjoner har vært avgjørende, og det er fortsatt under arbeid.
Gaver til gudene
Jeg skal få overvære kveldens gudstjeneste – en puja. Det betyr rett og slett “oppvartning”. Dette er en tilbedelse av gudene der ofring av mat, penger og andre gaver står sentralt. “Ikke ulikt deres kollekt”, som Vaman påpeker. Jeg vet ikke om jeg er enig. Kollekt i min menighet er en litt klein fomling med Vipps halvveis gjennom gudstjenesten. I en puja er frembæring av gaver selve kjernen av den hellige handlingen.
Jeg får høre at det er viktig for hinduer å takke gudene for gode ting som skjer ved å ofre gaver. Hvis man får en jobb, er det vanlig å ofre noe av den første lønna si. Man kan også bære frem offer som en bønn om helbredelse og trøst. Tanken på å ofre noe får meg til å tenke på Det gamle testamente. Ordet i seg selv klinger litt brutalt, synes jeg.
Jeg liker at det er så avslappet. Det er litt uvant. I kirka er det viktig å stå og gå på de riktige stedene, si og be de riktige tingene, og synge salmer (hvis du kan dem). Det blir fort litt stivt og rar
Men en ofring her i huset er langt ifra gammeltestamentlige historier om slakting og blod. På alteret står det som skal ofres klart. Det minner mest av alt om en bugnende buffé: Bananer, kjeks, appelsiner, stearinlys, røkelse, vakre blomster – og halvannen liter Tine lettmelk. Jeg må nesten spørre hva som skjer med alt sammen når pujaen er ferdig. Det kastes vel ikke?! Nei, da er alle velkomne til å spise maten i forsamlingslokalet under.
Avslappet stemning
I min (litt) fromme, folkekirkelige Den norske kirke-barndom har jeg lært at man stille og andektig skal finne seg en plass på den harde kirkebenken, før man stivt fester blikket fremover. Man må for guds skyld ikke se bakover, og man skal kun hviske. Den største skammen er å komme for sent. Kort og godt: Du skal på alle måter unngå å påkalle andres oppmerksomhet. Det er kleint. Gud og presten er i sentrum, i den rekkefølgen.
I dette tempelet er det derimot avslappet stemning. Ti minutter etter at pujaen egentlig skulle ha begynt, er folk fortsatt på vei inn. Praten går løst, og en spilleliste med sanger går på repeat i bakgrunnen. Prestene (som går i baris, med et sjal om livet), voksne, barn, bestemødre og keitete tenåringer samles omsider rundt alteret. Pujaen kan begynne. Underveis ringer det en telefon, et barn som gråter trøstes av bestemoren sin. Det foregår vinduspuss med en lift. Det er forberedelser til en stor festival som arrangeres snart, blir jeg forklart. Folk kommer og går.
I min (litt) fromme, folkekirkelige Den norske kirke-barndom har jeg lært at man stille og andektig skal finne seg en plass på den harde kirkebenken, før man stivt fester blikket fremover. Man må for guds skyld ikke se bakover, og man skal kun hviske
Jeg liker at det er så avslappet. Det er litt uvant. I kirka er det viktig å stå og gå på de riktige stedene, si og be de riktige tingene, og synge salmer (hvis du kan dem). Det blir fort litt stivt og rart. Spesielt for de som ikke er så ofte i kirka. I dette tempelet er det en livlig, hellig stund midt i alt det hverdagslige.
Minner om Nidarosdomen-pilegrimer
Underveis i pujaen går alle deltakerne frem til alteret for Ganesha, guden med elefanthode. Her varmer de hendene over levende lys og folder dem. Så vender seg mot Ganesha, symbol for begynnelse og guden for lykke, og går en runde rundt alteret. Jeg må tenke på pilegrimene som går en runde rundt alteret i oktogonen i Nidarosdomen.
I dette tempelet er det en livlig, hellig stund midt i alt det hverdagslige
Prestene messer vakkert gjennom hele pujaen. Det lyder litt nedstemt og mollaktig, nesten som folkemusikk. De løfter frem levende lys mot alteret, og bruker bjeller som klinger flott. Nesten litt tilfeldig blir det helt stille i et øyeblikk. Det eneste vi hører er en bjelle som klinger lavmælt.
Jeg tenker på kirka mi, det som jo er mitt tempel. Når var det jeg var der sist? Altfor lenge siden. Livet er så hektisk, liksom. Men jeg vil tilbake. Jeg kjenner det nå. Hverdagslivet kan godt slå følge med det hellige.