Knelende og korsende entrer messedeltakerne den stille, men fullstappede St. Olav domkirke i Oslo tidlig en søndag morgen. Jeg har beina trygt plassert på en fotstøtte som senere skal vise seg å være en knelebenk. Straks kirkeklokkene stopper å ringe, overtar orgelet mens forsamlingen reiser seg i en allsang som når til taket. Inn midtgangen kommer presten med Bibelen hevet over hodet, mens en følgesvenn svinger med røkelse. Den uvante høytideligheten gjør meg usikker på hvordan jeg skal reagere og jeg ser meg til sidene: Noen korser seg, andre bukker og kneler mens andre peker mot himmelen.
Som ekspressiv pinsevenn er jeg vant til sterke trosuttrykk, men i dag er det jeg som står stiv som en påle. Det er nemlig mye som oppleves fremmed når jeg prøver meg som katolikk for en dag. Selv om jeg med glede har slitt ned ulike kirkebenker siden ungdomstiden, var det ingen katolske kirker å besøke blant lille Mandals ti menigheter. På mange måter har høykirkelig kristendom alltid opplevdes ganske fjern, med unntak av en og annen skolegudstjeneste i Den norske kirke. Mest fremmed av alt, var og er nok Den katolske kirke.
Med en slik bakgrunn burde jeg kanskje sittet her skjelven og bekymret, men det gjør jeg ikke
Foreslått som antikrist
Selv om de fleste pinsevenner har et avslappet forhold til katolikker i dag, kan jeg huske hvordan skepsisen kom til uttrykk i mine barndomsår. På skolen hyllet den lavkirkelige religionslæreren reformasjonen og Luther, og var lite opptatt av å peke på endringene som har skjedd med kirken siden den gang. På en barneleir holdt en pinsepredikant en tale om endetiden og antikrist. Da han spekulerte i hvem dette kunne være, ble både EU, paven og Den katolske kirke nevnt som potensielle kandidater.
Med en slik bakgrunn burde jeg kanskje sittet her skjelven og bekymret, men det gjør jeg ikke. Fiendebildet slo aldri rot, og i dag er jeg både flau og lei meg over at en slik forkynnelse har funnet sted. Allikevel var jeg ganske arrogant som nyfrelst karismatiker i ungdomstiden der vi latterliggjorde det vi tenkte på som traust forkynnelse og rigid liturgi, mens jeg i dag sitter her med åpenhet, nysgjerrighet og interesse.
Det har vært en lang reise på mange måter, og jeg tror første steget ble tatt den dagen jeg begynte på bibelskole på Livets Ord.
Nattverd med cola og chips
For oss som befant oss i Uppsala på slutten av 2000-tallet, var det kun et lite sjokk når selveste Ulf Ekman kom ut av skapet som katolikk. Vi hadde sett tegnene i tiden: hans varme omfavnelse av økumenikk og enhet, hans dype fascinasjon for historiske kirker og hans voksende kritikk av protestantisk trangsynthet. Allikevel så man det aller tydeligst under den månedlige nattverdsgudstjenesten. For en lavkirkelig pinsevenn med venner som feiret nattverd med cola og chips, var overgangen stor til en nattverdsliturgi som varte i 20 minutter før man kom til alters og mottok Kristi blod og legeme.
Når jeg sitter her i St. Olavs kirke og ser presten forrette kommunionen, er det lett å se hvor Ekman fikk inspirasjonen fra. Liturgien er nøye gjennomtenkt og har flere ledd. Nytt for meg er at presten svinger med røkelse foran et krusifiks før røkelsen føres over brødet og vinen. Mens alle kneler, høres lyden av en bjelle og i det øyeblikket, er brødet og vinen blitt Kristi blod og legeme.
Forsamlingen snur seg mot hverandre for å hilse Guds fred og varme smil møter meg. Det er en mangfoldig forsamling med stor bredde i alder og nasjonaliteter. Selv om jeg alltid vil være pinsevenn av legning og aldri kan dresseres inn i en prestekrage, har jeg lært meg å beundre og verdsette mangfoldet av trosuttrykk i kirkene våre. Når jeg ser messedeltakerne strømme frem til alteret for å motta sakramentet, tar jeg meg i å ikke huske sist vi hadde nattverd i min egen kirke. Jeg får lyst til å gå frem, men vet at jeg som protestant ikke er velkommen og blir sittende alene i benkeradene.
Feil må erkjennes
Den katolske liturgien og ordningene som jeg får være vitne til i dag, synes å ha vokst frem over kirkens 2000-årige historie. Som pinsevenner er vi mest opptatt av urkirken. 1700 år med historie og erfaring er som visket ut av minnet og et stort, sort hull står igjen. Historiefortellingen blir fort selektiv fra vår side: vi tar eierskap til lysglimtene fra kirkehistorien som kan stille oss i et godt lys, men avskriver feilskjær og skandaler som katolske.
Jeg tror vi alle har godt av å nærme oss hverandre en gang iblant
Det kan fort bli noe umodent dersom vi ikke våger å ta ansvar for feiltrinn som er gjort i Guds navn fra tidlige tider. Feil må erkjennes for at vi kan ta lærdom. Jeg misunner Den katolske kirkes rike historie til tross for alle dens riper i lakken, slik også andre kirker med historie har sine.
Forsamlingen stemmer i en salme på latin som for meg er helt gresk. Jeg begynner å bli varm i trøya og kjenner en fornemmelse av salighet. Instinktene mine sier at jeg skal trampe i takt, men jeg strever med å finne rytmen.
Tidligere i messen har vi hørt skriftopplesning fra en kvinnelig arbeider i kirken. Selv om hun ikke må tie i forsamlingen, kan hun ikke forvalte sakramentene. Lenger borte i benkeradene ser jeg en regnbuefarget bok medbrakt fra en av gjestene. Er det en stille protest eller bare et barn som er glad i fargerike bøker?
En tanke klokere
Jeg tenker tilbake på prestens tale om at troen alene fort kan bli for dogmatisk, mens kjærligheten alene fort kan bli for subjektiv og at disse derfor må balansere hverandre. Selv om jeg er homofil på besøk i en kirke som ikke anerkjenner homofilt samliv, er det lett for meg å være enig.
Høymessen er ferdig og jeg sitter igjen med mange inntrykk og en god opplevelse. Jeg baner meg vei igjennom folkemengden og røkelsen, går via våpenhuset og ned kirketrappa i vårsola og legger på sprang mot gudstjenesten i min egen kirke. Jeg kommer ikke langt før jeg stopper opp, vender om og skuer tilbake på vakre St. Olavs kirke et lite øyeblikk og føler meg en tanke klokere.
Jeg tror vi alle har godt av å nærme oss hverandre en gang iblant.
