Unge Høyres nylige vedtak om at Norge ikke skal ta imot kvoteflyktninger er ikke bare en kortsiktig politisk manøver; det er et alvorlig brudd på grunnleggende menneskerettigheter og et svik mot vår felles humanitære arv.
I en verden preget av konflikter, klimaendringer og politisk undertrykkelse, er Norges forpliktelse til å ta imot kvoteflyktninger ikke bare en nasjonal plikt, men en internasjonal nødvendighet.
Menneskerettighetenes fundament
La oss begynne med det mest grunnleggende: Menneskerettighetene. FNs menneskerettighetserklæring, som Norge er en del av, forplikter oss til å beskytte mennesker som er forfulgt. Artikkel 14 slår fast at «enhver har rett til å søke og ta imot asyl fra forfølgelse.» Når Unge Høyre vedtar å nekte kvoteflyktninger adgang, undergraver de denne universelle rettigheten og ignorerer Norges historiske rolle som en forkjemper for menneskerettigheter.
Norge har ressurser og kapasitet til å hjelpe. Det er et spørsmål om vilje, ikke evne
Norge er også bundet av Flyktningkonvensjonen av 1951, som ble opprettet nettopp for å håndtere slike situasjoner. Ved å nekte kvoteflyktninger, bryter vi ikke bare med konvensjonen, men også med det internasjonale samarbeidet som er nødvendig for å løse globale kriser. Kvoteflyktningprogrammet, administrert av FNs høykommissær for flyktninger (UNHCR), er en måte å dele belastningen av globale flyktningstrømmer på en rettferdig måte. Når et rikt land som Norge nekter å bidra, sender det et farlig signal til andre nasjoner om at det er akseptabelt å snu ryggen til de mest sårbare.
Et etisk svik
Å nekte kvoteflyktninger er også et dypt etisk problem. Norge har ressurser og kapasitet til å hjelpe. Det er et spørsmål om vilje, ikke evne. Når vi velger å lukke våre dører, sender vi en beskjed til verden om at vi er villige til å sette våre egne bekvemmeligheter foran livene til de som flykter fra krig, tortur og forfølgelse. Dette er ikke bare kynisk, det er umenneskelig.
Unge Høyre begrunner sin nye flyktningpolitikk med at Norge har et integreringsproblem. Et ansvar jeg mener ligger på norske politikere, fremfor verdens mest sårbare å håndtere. Å løse dette med å opprette flyktningleirer i et tredjeland, fremfor å fremme bedringer i Norges integreringspolitikk, synes jeg er forkastelig.
Videre ønsker de å åpne for mer arbeidsinnvandring. Jeg kan forstå Unge Høyre sin logikk her – hvis vi først skal ta imot noen, må vi ta imot dem som gagner oss mest. Men denne logikken brister fort i møte med et internasjonalt perspektiv. Ved å kun åpne landegrensene for de mest resurssterke, frarøver vi land for mennesker med evnen til å bedre velferden. Dette vil gjelde mennesker med utdanning som ser muligheten til å få en sikrere karriere og bedre lønn i Norge. Det er veldig forståelig å søke seg mot. Men om Norge skal føre en slik linje i internasjonal politikk, bidrar vi kun til å skape en mer ustabil verden med høye sosiale skiller mellom land.
Internasjonal solidaritet
Kvoteflyktninger derimot, er de mest sårbare flyktningene som har reelle beskyttelsesbehov gitt situasjonen i landet de flykter fra. Det er på tide å se forbi kortsiktige politiske gevinster og erkjenne vårt ansvar som en del av det internasjonale samfunnet. Vi må stå opp for menneskerettigheter, for internasjonal solidaritet, og for en etisk ansvarlighet som hedrer våre humanitære forpliktelser.
Norge har alltid vært et fyrtårn for rettferdighet og menneskerettigheter. La oss ikke la denne stolte arven bli ødelagt av en politisk bevegelse som velger frykt over medmenneskelighet og kortsiktighet over langsiktig ansvar.
Å ta imot kvoteflyktninger er ikke bare en plikt, det er en nødvendighet for å opprettholde vår humanitet i møte med globale utfordringer.
