Verdidebatt

Hvor begynner ansvaret?

ISRAEL-PALESTINA: Tiden er ikke inne for fordeling av skyld eller politisk fordømmelse. Tiden kaller på en empatisk innlevelse i sorgen hos alle parter, og en gryende erkjennelse av at kanskje også Norge har en andel i den lange historien.

Både jøder og palestinere har vært dypt såret gjennom lang tid og bærer på hver sin kollektive smerte. Reaksjoner på sorg og smerte er godt beskrevet i lærebøkene, men når vi uttaler oss politisk, tar vi ikke med denne kunnskapen. Jeg vil forsøke å formidle et annet syn som jeg har hentet hos Paulo Freire, som jeg leste i min ungdom.

Brasilianske Paulo Freire (1921-1997) ble internasjonalt kjent gjennom boken De undertryktes pedagogikk. Freires arbeid forutsetter både personlig bevisstgjøring og arbeid for politisk samfunnsforandring. For Freire handlet ikke frigjøringskampen bare om et maktskifte. Den som undertrykker andre, er ikke fri selv. Den som blir undertrykt, kjenner ikke sin egenverdi og må i tillegg til kampen for makt, kjempe en åndelig kamp. Så kan undertrykkeren bli fri når den undertrykte frigjør seg selv. Hvis frigjøringskampen ikke inneholder dette elementet av kamp for åndelig frigjøring – transformasjon – vil den tidligere undertrykte bare fortsette livet etter revolusjonen som en karikatur av sin undertrykker.

Marit Kromberg i Kvekersamfunnet fotografert i forbindelse med min tro. Hos Kvekersamfunnet på Grønland

Når jeg ga ser på situasjonen i Israel/Palestina, ser jeg bare sorg hos alle parter; smerte og dyp sorg ledsaget av angst og fortvilelse, et ønske om å finne en skyldig, en syndebukk, et raseri over at andre ikke forstår.

Den lange historien

Historisk hadde hele Midtøsten og tilgrensende verdensdeler små jødiske innvandrer-samfunn omkring det første hundreåret, den opprinnelige diasporaen. Jøder hadde søkt ut av like mange grunner som folk i dag forflytter seg, og mange steder hadde de det bra. Likevel har negative forestillinger om jøder og jødedommen lange historiske røtter i Europa. Den religiøst baserte anti-judaismen fantes tidlig i middelalderen og ga seg utslag i diskriminering, stigmatisering og segregering, og kunne eskalere til forfølgelser. Agitasjonen mot jødene ble sterkere mot slutten av 1800-tallet, særlig innenfor kirken. Og samtidig kom det inn raseideologisk og nasjonalistisk tankegods. Det er plagsomt å tenke på at da jødene var i fare i tiden mellom 1. og 2. verdenskrig, var det få som var villige til å ta imot jøder til Norge.

Den som vil fordele skyld og ansvar i den pågående konflikten, bør ta seg god tid foran sitt eget speil for å se hvor partene har hentet modeller for sin handlemåte

Etter Holocaust var europeiske politikere fylt av vilje til å gi jøder en bedre framtid. Ingen hadde likevel lyst til å ha dem «i egen bakgård», og mange jøder hadde mistet troen på at det var trygt i Europa. Jeg skal la hele sionismens historie ligge, men nevne at jøder hadde immigrert til Palestina-området i flere puljer allerede siden 1882, og at dette ikke hadde gått helt fredelig for seg. Omsider ble Israel opprettet av FN gjennom delingsplanen i 1947. Jeg har ennå et tydelig minne om hvor glade og takknemlige mine foreldre var på jødiske venners vegne da de hørte dette i radionyhetene. Men det er lenge siden.

Den 14. mai 1948 ble Israel erklært for opprettet. Det brøt umiddelbart ut krig med de arabiske nabostatene. Som følge av krigen ble området kontrollert av Israel større enn det FN hadde tilkjent den jødiske staten i delingsplanen, og på bekostning av den palestinske befolkningen som bodde i området fra før. Okkupasjonen og konflikten fortsetter den dag i dag. Konfliktene har vært blodige, og tallene viser at palestinerne har lidd vesentlig større tap enn israelerne.

Som karikaturer

Det foregående har jeg skissert for å vise hvilke sår og traumer jødene er blitt påført gjennom historien, og som de hadde med seg inn i det nye Israel. Men også palestinerne, som i århundrer hadde bodd side om side med noen jødiske naboer, er blitt traumatisert og skadelidende, mange fordrevne som flyktninger. Prosessen har ikke blitt til velsignelse for dem. Den israelske okkupasjonen har fratatt palestinerne det som skulle bli deres land, og umuliggjort en normal politisk utvikling.

Vesten har gjort lite for å motarbeide dette. Europeere så det som naturlig at Vesten ordnet grensene i Midtøsten. Det var heller ikke tilstrekkelig sterke røster mot at FN kunne vedta en skisse til fredelig sameksistens mellom disse to traumatiserte folkene, som begge har vært utsatt for undertrykkelse.

Hvis vi tar side i konflikten og lar vår sorg bli til raseri mot den ene eller den andre parten, da mater vi konflikten

Når vi ser på israelske lederes handlemåter i den pågående konflikten, kan vi tenke at de behandler palestinere slik Europa har behandlet jøder, eller slik gamle Sovjetunionen behandlet dem. Når vi ser på palestinernes handlemåte, er det lett å tenke at hvis jøder kan behandle palestinere slik de har gjort gjennom 1900-tallet og fram til nå, så må palestinere kunne påføre jøder samme slags lidelser og smerter. Begge parter handler som karikaturer – av kolonitidens så vel som av dagens europeere.

Den som vil fordele skyld og ansvar i den pågående konflikten, bør ta seg god tid foran sitt eget speil for å se hvor partene har hentet modeller for sin handlemåte. Men det er én ting å se og ha empati for smerten som ligger bak og driver karikaturene, noe annet å godta de bestialske handlingene. Vi må påtale overgrepene på begge sider, men vi skal ikke å sette merkelapper på menneskene. I samtalen må vi vise dem at vi ser deres sorg og smerte, og håpe å nå og røre medmennesket i dem. Det er ingen annen vei til fred.

Vi må ikke mate konflikten

Dette er ikke tiden for våre følelser. Hvis vi tar side i konflikten og lar vår sorg bli til raseri mot den ene eller den andre parten, da mater vi konflikten. Da motarbeider vi transformasjonen. Da torpederer vi alle håp om traumebearbeidelse. Hvis vi utpeker én syndebukk og stiller oss i rekke bak én part, da mater vi forsvarsindustrien. Det vil gi profitørene gode dager. Det er sikkert vanlig politikk, men er det «kristelig»?

Ansvaret går lengre. For vi må se på vår eget forhold til innvandrere nå, i vår egen tid. Har vi en bibelsk holdning til innvandrere i Norge, med den gjestfriheten som er beskrevet så mange steder i den eldste delen av vår Bibel. Hvis det er rett at den synd som Gud ikke kunne tåle hos folket i Sodoma og Gomorra, var alvorlige brudd på gjestfrihetens lover, først mot innvandrer Lot og hans familie, og så mot de to englene som var sendt til hjelp, hvor kan vi finne frimodighet til å fortsette i samme spor?

Har vi ikke syndet nok gjennom den historien som nektet jødene adgang til riket i mange, mange år? Og som har holdt palestinere statsløse?

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt