Det pågår en viktig debatt i VLs spalter om bruk av kirkebygg ved gravferd, samtidig som det sentralt i kirken arbeides med en etterlengtet revisjon av gravferdsritualet som har vært uendret i over 20 år. På disse årene har folk, kultur, tro og samfunn endret seg enormt uten at gravferdsliturgien har vært gjenstand for noen som helst forandring. Det er ikke lenger et naturlig førstevalg å ha gravferdsseremonien i kirken, og det har kommet flere alternativer til kirkelig gravferd. Fram til 2006 ble det som i dag heter humanistisk gravferd kalt «borgerlig gravferd», og i 2012 åpnet Kulturdepartementet for livssynsåpen gravferdsseremoni.
Selv om de fleste fortsatt velger kirkelig gravferd, er det tydelige tendenser til at flere velger human-etisk, livssynsåpen eller ingen seremoni.
Byråene informerer tydelig om muligheten for livssynsåpen gravferd og tilbyr egne gravferdstalere og det de kaller for «skreddersydde løsninger» hvis folk velger det alternativet. Det er liten tvil om at gravferdskonsulentene har stor makt når det gjelder å veilede pårørende til hva slags gravferd som ønskes, og det kan jo også være penger å tjene for byråene dersom flere av deres tjenester blir valgt.
«Livssynsåpne seremonier [...] gir de etterlatte mulighet til å hedre den avdødes liv på en personlig og unik måte» kan vi lese på flere byråers nettsider. Akkurat som om ikke de pårørende kan sette sitt preg på kirkelige gravferder, slik at de også er vel så personlige samtidig som de «gamle» ordene også er med.
Pålagt i liturgien
Kirkens liturgi er slitesterk når vi tar avskjed med et menneskeliv og i møte med sorg. Men det vel ikke være tre salmer (hva er forresten en salme?), tre tekstlesinger, tre bønner og andakt for at det skal kunne kalles en kirkelig gravferd slik liturgien fra 2003 pålegger oss? Dersom pårørende ønsker en «god og salig blanding» og kaller seremonien for livssynsåpen, så skal det vel ikke være noe hinder for at seremonien kan foregå i kirkerommet så sant den også inneholder minst én tekstlesing, Fadervår, velsignelsen og jordpåkastelse?
Jeg er ikke i tvil om at samfunnsutviklingen fører til at flere og flere kommer til å velge livssynsåpen seremoni i tiden framover for å få «personlig preg». Men det behøver da ikke være slik at en livssynsåpen gravferd ikke også er kirkelig! Derfor bør vi legge til rette for at livssynsåpne gravferder også regnes som kirkelige dersom de inneholder noen av elementene fra kirkens liturgi.
Vi må informere folk om at det er mulig å ha bibel-lesing, bønn, jordpåkastelse og velsignelse sammen med andre innslag i en livssynsåpen seremoni, og at disse selvsagt kan forrettes av en prest og foregå i kirken. Byråene trenger også å få vite at dersom folk velger livssynsåpen seremoni så utelukker ikke det automatisk bruk av kirkerom og deltagelse av prest.
Den viktigste arenaen
Er det en ting vi som prester og kirke i alle fall bør bidra til å kutte ned på i gravferder, så er det opplesning av blomsterhilsener som etter min mening har tatt helt av. Det har blitt et slags «fesjå» om hvem som har gitt den dyreste og fineste kransen. I liturgiboken står det faktisk bare at «her kan følge korte hilsninger, pålegging av blomster og/eller krans», mens det i praksis er dette som i mange gravferder har fått hovedfokus.
Kirkens liturgi er slitesterk når vi tar avskjed med et menneskeliv og i møte med sorg
For at gravferden fortsatt skal være den viktigste arenaen for kirkens møte med mennesker, kan vi ikke ta det for gitt at folk flest velger kirkelig gravferd. Vi må tilpasse oss utviklingen og gi tilbud i spennet mellom tradisjon og fornyelse. Dersom livssynsåpne gravferder også inneholder elementer fra kirkens liturgi bør de selvsagt kunne forrettes i kirkerommet og av prest dersom det er ønskelig.
