Mitt førsteinntrykk av rapporten fra mannsutvalget er at den i stor grad lener seg mot feminismens likestillingstenkning, dens dynamikk, dens mekanismer og dens premisser. Menn som ønsker å bli likestilt med kvinner mangler etter min mening ambisjoner. Det er nesten som man hører ekkoet av Bjørn Eidsvågs «Eg e bare ein mann som gjør så godt han kan, men eg får det’kje te, det e bare sånn det e», mellom linjene i rapporten.
Å miste maskuliniteten
Krav om likestilling og offermentalitet passer ikke mannens innerste vesen, heller ikke kvinnens for den del. Tenk om mennene på Titanic i 1912 hadde krevd full likestilling? Menn som krevde sin rett, menn som argumenterte for at de trengte plassene i livbåtene like mye som kvinnene og barna. Er det egentlig sånne menn vi drømmer om å bli? Ingen menn rister oppgitt på hodet av at mennene på Titanic stilltiende aksepterte åpenbar diskriminering – de aller fleste menn håper at de hadde hatt mot til å handle på samme måte.
Tenk om mennene på Titanic i 1912 hadde krevd full likestilling?
Rapporten avslører på mange måter at man er i ferd med å miste den sanne maskuliniteten av syne. Mannen skal ikke rope på likestilling og kreve sin rett under alle omstendigheter, men som Kristus være villig til å ofre seg ja endog være villig til å gå i døden for sin kone, sine barn og sitt fedreland.
Det kristne mannsidealet
Dette kristne mannsidealet har lagt premissene for vårt syn på mannen i vår del av verden de siste tusen år. De gamle ridderlige og senere «gentlemannlige» idealer hviler på det kristne mannsidealet. Utvalgets rapport viser at det er på retur. Rapporten viser etter mitt syn vei mot de samme korridorer kvinnekampen befinner seg i. Fokuset er sentrert rundt rettigheter og krav mens plikter, offervilje, selvoppofrelse og uselviskhet drukner i alle parolene.
Ingenting kler en mann dårligere enn selvmedlidenheten
Rapporten stimulerer i for stor grad i retning spørsmålet: Hva kan velferdsstaten gjøre for meg og hva skylder den meg? Menn bør isteden spørre seg selv hva de kan gjøre for sine koner, sine familier, sitt lokalsamfunn og sin nasjon.
Mannsutvalgets rapport slår fast at mange menn kommer dårlig ut og tar sikte på å utligne noen av forskjellene. Intensjonene er gode og budskapet er betimelig. Min frykt er allikevel at tilnærmingen nører opp om en offeridentifisering, et rettighetsfokus og en kravmentalitet ingen er tjent med.
Menn som samfunnsbyggere
Ingenting kler en mann dårligere enn selvmedlidenheten. Det vi trenger er menn som omfavner det ansvaret og det mandatet de er kalt til å bære. Vi trenger menn som er til stede i familien og bidrar aktivt i hjemmet og i oppdragelsen. Vi trenger menn som stiller på dugnad og bygger samfunnet fra grunnplanet. Gutter og unge menn trenger fedre som ser dem, lærer dem og viser dem hva det innebærer å være mann og ruster dem for voksenlivet.
Menn skal i utgangspunktet ikke være de svake, men de som står opp for de svake, beskytter de svake og forsørger de svake. Jeg er redd rapporten bidrar til at blikket rettes innover mot meg og mine rettigheter istedenfor utover mot fellesskapet, samfunnet og mine plikter. Det kristne mannsperspektivet ser dessverre ut til å fortrenges av en mannlig spissborgerlig sosialdemokratisk idealmann som er mest opptatt av seg og sitt.
Mannen som forsørger
Man skal imidlertid vokte seg vel for å avfeie statlige tiltak av denne type. Verdikommisjonen utløste en nødvendig debatt og bidro inn i en tiltrengt samtale. Jeg tror mannsutvalgets rapport har potensial til å gjøre det samme. Jeg vil berømme utvalget for å sette mannen og mannsrollen på agendaen. Mange av tiltakene utvalget fremmer tror jeg virkelig har noe for seg.
Forskning viser at småjenter er bedre på selvregulerende atferd enn smågutter
Likestillingspolitikken har lenge bidratt til å holde far på en armlengdes avstand samtidig som man har tviholdt på mannen som forsørger mens man hele tiden har hatt som mål å styrke mors rolle som den primære omsorgspersonen. Den dominerende forståelsen i vår tid ser ut til å være at relasjonen mellom mor og barn er mer selvfølgelig og naturlig enn far-barn-relasjonen. At utvalget nå utfordrer denne forståelsen er på høyt tid.
Utvalget tar også til orde for en mer praktisk og variert skolehverdag og en styrking av alternative opplæringsløp i videregående opplæring. Forskning viser at småjenter er bedre på selvregulerende atferd enn smågutter. Når vi vet at evnen til selvkontroll er en av de mest presise indikatorer på hvor gode karakterer barna får senere i skoleløpet trenger man ikke være rakettforsker for å skjønne at guttene vil komme dårligere ut.
ADHD som pandemi
ADHD har nærmest blitt en eksplosiv pandemi i norsk skole, økningen i diagnoser det siste tiåret er formidabel, den sammen tendensen ser vi også når det gjelder skolevegring. Guttene er i stort flertall. Jeg har en mistanke om at det i mange tilfeller ikke er noe galt med guttene, mange av dem trenger bare mer variasjon, en mer praktisk tilnærming og hyppigere pauser slik guttene i dokumentaren «Guttene på randen» får mulighetene til. Igjen er utvalget på ballen.
At gutter som havner i ovennevnte kategorier ikke passer inn i den formen reform 94 har lagt opp til er selvsagt. Om utvalget får det som de vil skal disse guttene få velge alternative opplæringsløp med en mer praktisk tilnærming gjennom den videregående opplæring. Dette tror jeg vil kunne resultere i gode rammer for læring og vekst for mange som ellers faller utenfor.
Gutter trenger mannlige forbilder
Vi har godt belegg for å hevde at grunnskolen og barnehagene er feminisert. Over 90 prosent i barnehageansatte er kvinner og nesten 80 prosent i grunnskolen. At utvalget nå tar til orde for en satsing som tar sikte på å rekruttere flere menn inn i pedagogiske studier skal de ha honnør for. Gutter trenger mannlige forbilder om de skal lære å bli menn.
Utvalget vil også sikre retten til lærlingplass for dem som er skikket til det. Det er flest gutter som faller fra i overgangen fra vg2 til vg3. En av grunnene til dette er at det ikke finnes nok lærlingplasser. At utvalget ser viktigheten av å gi unge menn ansvar og tillit synes jeg er flott: For mange er det å bli en del av et arbeidsmiljø først skritt på vei mot ansvarlighet og manndom.
Endring må komme innenfra og ikke utenfra slik jeg ser det
Slik jeg ser det går utvalget langt i å erkjenne at likestillingen på noen områder har hatt et ensidig fokus. En slik indirekte innrømmelse er kjærkommen. Det er på høy tid at det ferdigskrevne manuset om at denne verden er rigget i favør menn utfordres. Den forenklede og reduksjonistiske ideen om at menn er undertrykkere og kvinner de undertrykkede har rådd grunnen altfor lenge. En nyansering er sårt tiltrengt.
Komiteer, utvalg og nye retningslinjer har ikke evnen til å inspirere, vekke og skape glød. Endring må komme innenfra og ikke utenfra slik jeg ser det. Forvandlingen må skje i hjerte og holdning på individnivå på grasrota fremfor fra toppen på systemnivå. Det utvalget skal roses for er at de setter fingeren på noen områder som sårt trenger å belyses. Utvalgets rapport vil forhåpentligvis kunne være en katalysator for en spennende og nødvendig samtale om mannen og mannsrollen. Denne samtalen kan bli starten på en kjærkommen reorientering, men denne må være på menns premisser og ikke feminismens.