Verdidebatt

Takk for at du har vært en døråpner, Bjørn

BJØRN EIDSVÅG: Vi får heller gå i oss selv og tenke over hva det er vi vil sitte igjen med etter denne jubileumskonserten. For min del er det takknemlighet.

Søndag 17. mars var jeg så heldig å få være til stede på årets viktigste 70-årsfeiring. Da hele Norge skulle hylle landets folkekjære artist og prest, Bjørn Eidsvåg. Da jeg fikk mulighet til å delta på denne overraskelsesfesten, ble jeg så glad at jeg helt glemte at jeg hadde andre forpliktelser og avtaler denne dagen. Jeg kunne nesten ikke tro at jeg var så heldig å få muligheten til å overvære dette, så i et lite øyeblikk tenkte jeg at bestillingslenken var spam. Men det var langt fra spam. Konserten skulle holdes og jeg skulle dit.

Som så mye annet kristent, så kom Bjørn Eidsvåg veldig sent inn i mitt liv. Alt kristent var i grunnen fraværende nokså lenge, også musikken. Jeg hadde fått med meg en slager eller to, men musikken hans var ikke en del av min oppvekst eller ungdomstid. Heller ikke som voksen var det han jeg valgte å høre på. Ikke før jeg ble liggende våken mange netter på rad med kaldsvette, angst og uro.

Da var det Eidsvåg jeg tydde til, etter tips fra en kollega. Og det jeg lyttet til gjennom nattens mulm og mørke, var den enkle, men allikevel effektfulle «Eg ser». Det var denne sangen som holdt meg unna å gå helt ned i dypet, og som fikk meg til å kjempe. For ikke å bli lei av Eidsvåg dype røst, skiftet jeg på å lytte til hans og Sissels versjon. Annenhver gang gjennom natten. Og da kan dere jo alle tenke dere hvordan det var for meg å høre nettopp disse to, Eidsvåg og Kyrkjebø, sammen på scenen i Spektrum og fremføre «Eg ser» som duett.

En irrasjonell prestefrykt

I den perioden jeg startet å lytte til Eidsvåg hadde jeg opptil flere utfordringer, hvor en av dem var en totalt irrasjonell prestefrykt. Derfor ble det både ironisk og rart at det nettopp var en prest som holdt meg oppe gjennom natten. En prest jeg stadig ble bedre kjent med. Gjennom tekster jeg aldri hadde hørt før. Stemmen til Eidsvåg gjorde meg trygg, for det var noe med den varmen og kjærligheten som ble formidlet som traff meg i hjertet. Den gangen hadde jeg ikke et begrepsapparat for kristendom, men det var ikke tvil om at det jeg kjente på var nåde.

Anita Reitan

For hver natt kunne jeg lytte til ham uten å føle meg mislykket, uten å kjenne på at jeg hadde mistet ansikt. Jeg følte meg god nok til tross for uføret jeg hadde havnet i, og han gjorde meg sikker på at jeg skulle komme meg opp igjen. Jeg måtte bare gå stegene selv, gråte selv og leve livet selv. For til tross for at jeg lå skjelvende av angst og følte meg ensom, ga musikken hans meg håp.

Det underlige med Bjørn Eidsvåg sine tekster, er at de kan treffe mange ulike mennesker på ulike nivå. Da jeg startet å lytte til Eidsvåg var det vanskelig for meg å høre at tekstene hadde et kristent budskap. I mine ører hørte jeg bare kjærlighet, omsorg og tilgivelse. Nå kan vi jo si at dette er et kristent budskap, men for meg tok det litt tid før jeg forsto at det også kunne tolkes i et kristent lys.

Kyrie Eleison

Eller kanskje motsatt vil mange si, at tekstene også kan sees i et sekulært lys. For da jeg lyttet til «Eg ser» som en ikke-troende så jeg for meg gode venner og støttespillere. Men jeg skal innrømme at det siste verset da aldri ga mening. For hvorfor skulle mine venner gå i døden for meg og samtidig gjøre død til liv. Jeg forsto det ikke, og i mulm og mørke lot jeg det ligge.

Men ettersom jeg gikk i kirken og stadig ble møtt med tekster om oppstandelse og frelse, gikk det en dag opp et lys for meg. Da forsto jeg brått hva tekstene handlet om. Jeg vet ikke om jeg ble mest flau eller takknemlig, men det føltes godt at det hele tiden hadde vært dette det handlet om. Noe som forklarte opplevelsen med teksten til Kyrie, hvorfor tårene alltid rant på strofene med Kyrie Eleison. Til tross for at jeg den gang ikke var sikker på hva ordene betydde.

Hver natt kunne jeg lytte til ham uten å føle meg mislykket, uten å kjenne på at jeg hadde mistet ansikt

Men de traff meg dypt og hardt, og jeg ble alltid så berørt. Det var som om de traff smertens sentrum og fikk det til å løsne. Og da jeg i etterkant lærte at dette var et bønnerop, ga det mening. Det var en sterk bønn jeg ble tatt med på. Fortsatt flere år senere renner tårene når jeg hører ropene Kyrie Eleison. Det er som om kroppen husker hvor viktig det var at jeg kunne rope min fortvilelse ut i bønn, selv uten å forstå at det var jeg gjorde.

Det gode budskap

Jubileumskonserten i Spektrum ble en utrolig flott og sterk opplevelse, slik en hyllest er og bør være. Derfor er det med undring jeg nå i etterkant leser at han skal ha brukt denne arenaen til å ta enda et oppgjør med sin oppvekst på Sauda. For slik var ikke min opplevelse. For meg som var til stede, var denne kvelden en hyllest til en artist som har holdt det gående i 50 år med sin musikk og formidling. Hvor både nåde, håp og tilgivelse ble formidlet gjennom ord og musikk.

Vi får heller gå i oss selv og tenke over hva det er vi vil sitte igjen med etter denne jubileumskonserten. For min del er det takknemlighet

At han også skulle komme inn på sin oppvekst er vel bare naturlig når det er et helt liv som skal feires. Og beretningen om Sauda, bedehus og arbeiderbevegelsen opplevdes verken sterkere eller mer dominerende enn de andre beretningene som ble fortalt denne kvelden.

La oss heller fokusere på det gode budskap, hvor Eidsvåg raust deler tanker om tro gjennom tekster og beretninger som peker på kilden til godhet og håp. Og så får vi heller gå i oss selv og tenke over hva det er vi vil sitte igjen med etter denne jubileumskonserten. For min del er det takknemlighet.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt