Torsdag møttes det nye Kirkemøtet i Trondheim. Noe av det viktigste som skal på Kirkemøtet, er å velge nytt kirkeråd.
I august i fjor vedtok det forrige Kirkemøtet nye regler for valg av nettopp Kirkerådet, det øverste og viktigste ledelsesorganet i Den norske kirke. Det mest interessante med de nye reglene er åpningen for å gjøre såkalte avtalevalg. Det betyr at det kan inngås en forhåndsavtale mellom de ulike partigrupperingene. I realiteten gjør det selve valget på Kirkemøtet til en ren formalitet. Bakgrunnen er naturligvis de siste års framvekst av kirkepolitiske partier.
Mens man før kun opererte med én liste med frittstående kandidater i hvert bispedømme nominert av en nominasjonskomite, har vi nå i tillegg fått tre landsdekkende partier som i direkte valg har kjempet om de syv leke plassene i hvert bispedømmeråd. På Kirkemøtet skal de samme partiene kjempe om de 13 leke plassene i Kirkerådet. Hensikten med avtalevalg er naturligvis å sikre at partiene får inn sine mest profilerte lederkandidater og andre fremtredende talspersoner i Kirkerådet, helt uavhengig av hvor de bor og uavhengig av den tilliten de må ha fått i sine respektive bispedømmer.
Flertallsvalg fremfor avtalevalg
Den 21. mars kom meldingen om at et forhandlingsutvalg bestående av representanter for de fire landsdekkende valglistene var kommet til enighet. Alt tyder derfor på at det nye Kirkerådet med dette allerede er valgt. I forhandlingsutvalgets kommentar heter det: «Vi er godt fornøyde med at vi nå har klart å bli enige om det vi mener blir et godt, representativt og kompetent kirkeråd som skal lede Den norske kirke de neste fire årene.»
Jeg håper Kirkemøtet besinner seg og forstår hva som her står på spill
Ja, blir det egentlig det? Fra mitt ståsted som avtroppende geistlig kirkerådsmedlem med samisk kirkeliv i Sør-Hålogaland bispedømme som base, er det særlig ett forhold som uroer meg. I avtalen som er inngått er det ikke funnet plass til en eneste samisk representant! Og hvordan skulle det så i fall gått til gjennom et avtalevalg? Etter min mening har kirken ved å åpne for avtalevalg ordnet seg med en valgordning som i realiteten utestenger samiske representanter fra å bli valgt til Kirkerådet. Jeg minner om at de tre samiske representantene i Kirkemøtet ikke er valgt på, og derfor ikke representerer noen av de fire listene.
De er valgt av henholdsvis Samisk valgmøte og Saemien Aalmege/Sør-samisk menighet. Om valget til Kirkerådet i stedet for gjennom et avtalevalg kan foregå som flertallsvalg vil de samiske representantene ha tilnærmet samme muligheter som andre til å bli valgt.
Sannhet og forsoning
Til sammenligning nevnes det at gjennom den gamle valgordningen ble den lulesamiske representanten i Sør-Hålogaland bispedømmeråd valgt inn i Kirkerådet som representant for sitt bispedømmeråd, nettopp fordi bispedømmerådet så betydningen av å sikre samisk representasjon. Jeg antar at noen av de samme refleksjonene ble gjort i Nidaros bispedømme da deres samiske representant ble sikret plass som vara til Kirkerådet, en posisjon som mot slutten av perioden endret seg fra vara til fast medlem.
Sett fra mitt ståsted vil en overgang fra to til ingen samiske representanter i Kirkerådet knapt være til å leve med. Om Kirkemøtet gjør alvor av å gjennomføre et avtalevalg derforhandlingsutvalgets anbefaling følges, har kirken på en svært lite flatterende måte, valgt å leve opp til navnet sitt – Den norske kirke. Det vil dessuten være oppsiktsvekkende, fordi det skjer på det samme Kirkemøtet som har satt sannhet og forsoning med samene på dagsorden! Jeg håper Kirkemøtet besinner seg og forstår hva som her står på spill.