Abort i den kristne tradisjonen

Erling Rimehaug har et viktig budskap i Vårt Land 05.04: «Det er et biologisk faktum at et foster er et menneskeliv i utvikling». Men redegjørelsen for den kristne tradisjonen om abort er misvisende.

Først fra sent i det fjerde århundret begynte teologer å vise til et skille mellom «formede» og «uformede» fostre. Dette skillet ble ofte tidfestet til 40 dager etter befruktning. Skillet fikk i middelalderen stor innflytelse i vestkirken, men ikke i østkirken.

Fosterets sjel

Kirkefader Augustin uttrykker uvisshet om når fosteret får sjel; han er åpen for at det skjer et stykke ut i svangerskapet, slik Rimehaug skriver. Men argumentene for dette fikk han ikke fra Aristoteles. I stedet la han blant annet vekt på en fortolkning av 2 Mos 21,22–25, som handler om hva som er rettferdig straff når noen skader en gravid kvinne så hun aborterer.

Det er ikke riktig som Rimehaug skriver at abort tidlig i svangerskapet ikke ble sett som moralsk galt. Også abort av «uformede» fostre ble oftest avvist som synd, for om det ikke var et menneske som ble tatt livet av, var det like fullt et potensielt menneske.

Moralsk verdi

Ulike teorier om når fosteret får sjel, har versert opp gjennom kirkehistorien. Ifølge reformatorene Luther og Calvin skjer det ved befruktningen. Teolog og bioetiker David Albert Jones’ bok «The soul of the embryo» er en grundig og opplysende gjennomgang av ulike syn på fosteret i den kristne tradisjonen.

Samtidig ble den kristne tradisjonen om fosterets natur, sjel og moralske verdi til i lys av oppfatninger om fosterutviklingen – oppfatninger som vi nå vet var svært mangelfulle og misvisende. I vår tid må tradisjonen fortolkes i dialog med moderne naturvitenskap. Den har ganske riktig vist at det nye livet i biologisk forstand begynner ved befruktningen, og at fosterets genetiske «oppskrift» for utvikling i retning av et fullvoksent menneske er på plass allerede da.