Etter min mening er forslaget til ny plan for kirkelig undervisning og læring den aller viktigste saken som skal behandles på Kirkemøtet i Trondheim 11.-14. april. Med denne planen legges et grunnlag for en fornyet satsing på å formidle innholdet i kristen tro til nye mennesker og nye generasjoner.
Et viktig grep
Jeg satt selv i utvalget som utredet framtiden til kirkens trosopplæring, og jeg er fornøyd med at mange av våre forslag er fulgt opp. Gjennom den nye planen ivaretas viktige elementer fra trosopplæringsreformen, samtidig som kursen justeres noe.
Et viktig grep er at det bastante skillet mellom tidsavgrensede og kontinuerlige tiltak forsvinner. Det gjør det mulig å inkludere tiltak som korarbeid, klubbarbeid og speiderarbeid i menighetenes undervisningsopplegg, noe som også legger enda bedre til rette for samarbeid mellom menighetene og de kristne organisasjonene. Samtidig fastholdes breddeperspektivet som var så viktig i trosopplæringsreformen.
Fra å definere «alle døpte mellom 0 og 18 år» som målgruppe, utvides perspektivet til et livslangt perspektiv og til også å omfatte mennesker som ikke er døpt. I den nye planen er derfor målgruppen definert som «alle døpte og interesserte». Det er imidlertid viktig at ikke en utvidelse av målgruppen fører til en nedprioritering av trosopplæring for barn og unge. Å formidle kristen tro til den oppvoksende generasjon må fortsatt ha første prioritet.
I tiden som kommer må rekruttering til stillinger som kateketer og menighetspedagoger ha høy prioritet
Formidling av kristen tro
Vi lever i et samfunn der kunnskap om kristen tro på ingen måte kan tas for gitt. Den kristendomsopplæring som den offentlige skolen tidligere tok seg av, er nå kirkens eget ansvar. Kirken må selv sørge for å formidle kristen kunnskap til sine medlemmer og deres barn.
For en folkekirke er formidlingen av kristen tro samtidig ikke bare et indre anliggende, men må også gjelde allmennkulturen. Her har kirken et særlig ansvar for å formidle bevissthet om den tradisjon som gjennom tusen år har formet det norske samfunnet. Fordi ingenting lenger kan tas for gitt, må kirken i slike sammenhenger bli enda mer eksplisitt og direkte i sin kommunikasjon. Og her må alle vi i kirken bli mer frimodig til å snakke om vår tro og hva vi tror på.
Samtidig som undervisningsoppdraget skal gjennomsyre alt kirken driver med, har noen samtidig fått et spesielt ansvar for denne siden ved kirkens oppdrag. I en ellers god plan, savner jeg at det sies mer om de som skal lede og gjennomføre denne delen av kirkens virksomhet. I tiden som kommer må rekruttering til stillinger som kateketer og menighetspedagoger ha høy prioritet.
Stabil finansiering
Ikke minst er det viktig å videreutvikle og sikre katekettjenesten som en lederfunksjon i kirkens undervisningstjeneste. Paradoksalt nok er det langt færre kateketer i tjeneste i dag enn da trosopplæringsreformen ble innført. Dette er en utvikling som må snus.
Heldigvis har studiestedene allerede tatt ansvar for å utvikle videreutdanningstilbud for medarbeidere i trosopplæringen som ønsker å kvalifisere seg til vigsling som kateket. Dette må følges opp av at kirken sørger for en stabil finansiering av kateketstillinger, der kompetanse både etterspørres og belønnes. Det er nødvendig dersom kirken skal kunne overlevere kristen tro til nye generasjoner.
