Verdidebatt

Sangen som hjalp meg å se

DEG VÆRE ÆRE: Troens øye så det: Han gir liv og fred. Det intellektet mitt aldri helt kan skjønne, det «så» kroppen og emosjonene.

Sommeren 1747 ble Händels Joshua-oratorium fremført første gang. En av melodiene herfra mente Händel at kom til å bli «mer populær enn mye annet av det vakre jeg har skapt!» Komponisten fikk rett, ikke minst fordi «See the Conq’ring Hero Comes» skulle bli brukt til å tonesette kristne hymner. Den mest kjente av dem, «À toi la gloire», ble oversatt til norsk av presten og motstandsmannen Arne Fjelberg, nøyaktig 200 år etter Händels profetiske påstand. I dag synges «Deg være ære» over hele verden og i de aller fleste kirkesamfunn.

I tredje og siste vers av «See the Conq’ring Hero Comes» introduseres en militant skarptromme og koret synger «Sound the trumpets! Beat the drums!» En krigsseier bejubles. I «Deg være ære» er det Jesu seier over døden og mørkemaktene som proklameres. Men kan jeg synge så selvsikkert om noe som ofte kjennes så usikkert?

Den uniformerte rockeren

Som barn fikk jeg gåsehud hver 17. mai, når skarptrommeslagerne passerte i toget, når trommevirvlene akkompagnerte «Ja, vi elsker», og ikke minst hver gang kompaniet av slagverk holdt takten mens resten av korpset tidde. Det var den samme 17. mai-suggesjonen jeg noen år senere sto opp mot som opposisjonell militærnekter med metall-nagler. «At folk så ukritisk kunne gå i takt!» kunne jeg si, før jeg senere på kvelden holdt en knyttet neve i været og ropte rytmisk «hey, hey, hey» sammen med hundrevis av andre uniformerte rockere på konsert. Nå har jeg for lengst gitt etter for 17. mai-staffasjen, og går marsjerende i nabolagskorpset, med en cymbal i hver hånd – ved siden av skarptrommen.

Jeg har til en viss grad gått den samme vandringen med «Deg være ære». Som tenåring stoppet jeg meg selv i å synge enhver linje jeg ikke kunne stå inne for. Desto mer «utropstegnaktig» en setning var, desto flere spørsmålstegn byttet jeg dem ut med: «Trygg er troens grunn???» «Mørkets makter bever??? Aldri frykter jeg???» Tidvis er det jo stikk motsatt – jeg og verden bever mens mørket makter bryter frem.

04.08.22 Oslo. Stian Birger Kilde Aarebrot avbildet ved Bibelselskapet sitt podkast rom.

Formørkelsen i dusjen

En langfredag for 10 år siden, etter nesten ett år med brevveksling med min venn, Didrik Søderlind – brevene skulle bli til boka Presten og ateisten – slo et mørke inn i dusjen jeg sto i. Jeg tenkte på påskebudskapet da det helt åpenbare traff meg: Jesus kan ikke ha stått opp! Sånt skjer ikke! Hva er det jeg tror på / lever for / jobber med / lærer barna mine? Så ble jeg redd. Og med redselen sprang bønnen opp i meg: «Frels meg fra det onde! Vær hos meg! Gi deg til kjenne! Slå av og på lyset i rommet nå!» Det var som «eit rennande lyn innover eit sovande nattland», for å si det med slik Tarjei Vesaas sa det i Den ville ridaren. Rettere sagt, det opplevdes som et anti-lyn som formørket himmelen i meg: Ingen var der for meg. Kjærligheten skulle kanskje ikke seire. Lyset gikk aldri av og på, men hverdagen var tilbake noen sekunder senere, da dattera mi lurte på om jeg kom snart.

To dager senere var det påskegudstjeneste. Organisten stemte opp «Deg være ære, Herre over dødens makt!» Gåsehud. Stemmen knakk på hver eneste setning før jeg rakk å synge to ord av dem. Troens visshet kom som lyn på lyn inn i natta mi. Lyset fylte haven, se, en engel kom.

---

Frykt ikke mere!

Evig er han med.

Troens øye ser det:

Han gir liv og fred.

Kristi navn er ære,

seier er hans vei,

evig skal han regjere,

aldri frykter jeg.

---

Gud bor i et lys

«Det meditasjon oppnår med stillhet oppnår sangen med lyd», skriver Cynthia Bourgeault i The Wisdom Way of Knowing. Visdommens vei til kunnskap, hevder Bourgeault, handler ikke om å forstå stadig mer, men om å forstå med mer av oss – å finne andre veier til erkjennelse – kroppens vei og hjertets eller emosjonenes vei. Så hva oppnås med stillheten i meditasjonen, som også sangen kan oppnå med lyd?

Areopagos’ grunnlegger, Karl Ludvig Reichelt, holdt i 1926 et foredrag om kristen meditasjonen for Oslo presteforening, et foredrag som i etterkant kom på trykk i Luthersk kirketidende. Premisset for kristen meditasjon var for Reichelt at Gud bor «i et lys hvor ingen kan komme», et lys Gud ønsker å fylle oss med. «Når det ikke skjer, kommer det av at det er noe i oss som stenger.»

Meditasjonens største oppgave var å rydde bort det som stenger, mente Reichelt: «Da flyter, strømmer dette Guds lys, Guds liv, Guds fred og klarhet inn gjennom alle sjelens åpninger. Det er alltid nok, det er overflod. […] Her står vi ved nådens hav som ingen grenser har, her er nådebølge etter nådebølge i evig veksling. […] Vi vet alle hvor friskt og betagende det virker å stå ved verdenshavets bredder, der hvor bølgene ruller innover stranden i evig veksling.»

Rent rasjonelt var ikke troen kommet på tryggere grunn i løpet av de to dagene som hadde gått siden mørkets lyn slo ned i meg. Men salmesangen aktiverte andre erkjennelsesmekanismer – kroppen som pustet bevisst, tonene som beveget emosjonelle strenger – og dette frembragte en mystisk opplevelse av Guds lys, liv, fred som strømmet gjennom alle sjelens åpninger. Troens øye så det: Han gir liv og fred. Det intellektet mitt aldri helt kan skjønne, det «så» kroppen og emosjonene: mørkets makter bevet, aldri skulle jeg frykte.

Sangen og livsløpet

Den som synger, ber dobbelt, mente Augustin. Det er sant på flere måter. Det handler både om at vi tar i bruk andre måter å se og erkjenne på. Og det handler om hukommelsen og gjenkjennelsen. Hvor mye lettere er det ikke å huske og dermed kunne gjenta en sang enn et dikt?

I Youtube-serien «Min praksis» intervjuet jeg kommentator i Vårt Land, Åste Dokka, om salmesang som trospraksis. Dokka fremhevet både det kroppslige og det kollektive ved salmesangen: Den handler både om «å ta ordene inn i kroppen og bruke kraft til å synge dem ut», og om at vi gjør dette «i en lang lang rekke med mennesker som har fått foran oss, og som synges andre steder. Man får et livsløpsperspektiv på ordene man synger.»

«Blir vi dus med døden, ved å miste livet stykkevis, blir det lettere å slippe taket radikalt når vi går inn i den store stillhet», sa en aldrende Pater Olav Müller i et foredrag om døden og det hinsidige. Vi sier det som regel ikke like rett ut som dette, men er det ikke det vi hele tiden gjør i kirken? Vi omgås og blir dus med døden og oppstandelsen, gjennom ord, toner, innpust og utpust, kroppspositurer, dåp, nattverd, skriftemål og tilgivelse.

Å la seg selv stilne

Det handler om å gi slipp og gi litt opp – intellektuelt, kroppslig og emosjonelt. Og det handler ikke bare om store ord og fakter i et sakralt rom. Det handler også om å la matkøen gå sin altfor sakte gang. Å slippe noen foran seg. Å gi seg i en diskusjon. Å innrømme feil. Å stilne når andre snakker. Å gi bort tid og penger. Å be «la din vilje skje» og «I dine hender overgir jeg min ånd.» Alt slik hjelper oss på vei mot vår egen død og oppstandelse.

Det fortelles at den 30 år gamle sveitsiske landsbypresten Budry satte seg ned og skrev «À toi la gloire» like etter at hans kone hadde dødd i 1855. Jeg synes jeg kan ane trassigheten til Budry i teksten, litt på samme måte som med «Deilig er jorden», som ble diktet under en brutal krig: Det vakre kjennes fjernt, men skjønnheten skal seire!

Av de som har sunget «Deg være ære» er flere døde enn levende. Ja, kanskje også blant de som synger i presens? Kirkens tro på de helliges samfunn handler blant annet om at gudstjenesten feires sammen med de døde – Derav den halve alterringen, som kompletteres i de hinsidige. Og derfor vil «Deg være ære» runge både hørlig og uhørlig på påskemorgen..

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt