Arise, arise, Riders of Théoden!
spear shall be shaken, shield shall be splintered,
a sword-day, a red day, ere the sun rises!
Ride now, ride now, ride!
Ride for ruin and the world’s ending!
Death! Death! Death! Forth Eorlingas!
Dette er kong Théodens krigstale ved Slaget på Pelennor-engene, slik den er gjengitt i Peter Jacksons filmatisering av J. R. R. Tolkiens Ringenes Herre. Min kone og jeg ser filmene omtrent årlig, og hver eneste gang knyter det seg i meg – som hos mange andre – når vi kommer til denne scenen. Jeg vil forsøke å si noe om hvorfor det gjør det, fordi jeg tror det, i neste rekke, kan sette oss i stand til å si noe om den kristne forestillingen om død.
Myter og andre sannheter
Grunnen til at litteraturkritikere sjeldent er i stand til å verdsette Ringenes Herre som en av Europas vakreste skatter, er at de ikke forstår bokens sjanger: De forsøker å vurdere en diktsamling som om den var en kokebok. Ringenes Herre er en del av et mytekompleks. Og sjangeren «myte» er dårlig forstått i den moderne verden. Begrepet brukes oftest som en nedsettende betegnelse om simple usannheter. Men myter forsøker å gripe ned til sider ved menneskets sjel som er så grunnleggende at de ikke egentlig kan gripes om. Det er snakk om Sannheter som er så Sanne at vi ikke har begreper for å fange dem i sine ublandete, umiddelbare former. Mytens logikk er at vi derfor må trekkes ned i dem gjennom fortellingene, slik at vi på den måten kan få kjennskap med dem ved å erfare dem i narrative strukturer – under den antagelse at vi selv er narrative vesener.
Da forstår man også hvorfor ethvert forsøk på å sammenligne Tolkien med George R. R. Martins plumpe og nihilistiske maktkamper ikke gir mening. Og selv ikke C. S. Lewis fortjener å bli nevnt i samme åndedrag som Tolkien. Problemet til Lewis er selvsagt et ganske annet enn plumphet og nihilisme: Det blir ofte litt for tydelig at Lewis skriver ut apologetiske argumenter i skjønnlitterær stil. Jeg leser mer enn gjerne Lewis, men han må leses mot en ganske stram fasit. Og det er ingen som blir berørt av fasiter. Tolkien, derimot, skaper en verden for denne verdenes egen skyld – slik at den kan fortelle oss det den vil fortelle. Og Ringenes Herre forteller oss, ifølge Tolkien selv, om død.
Død, forfølgelse og martyrium
Når kong Théodens ryttere ankommer Pelennor-engene, møter de et Minas Tirith som er beleiret av Mordors hærstyrker. Kong Théoden blir umiddelbart grepet av frykt og tvil: De er kommet for sent, de er altfor for få, og det er bare død så langt øyet kan se. Det er på dette tidspunktet at kong Théoden snur seg mot ryttere sine og taler til dem, men også seg til selv: «Arise, Arise Riders of Théoden».
For løftet vi er blitt gitt av vår konge, Jesus Kristus, er også i en forstand død.
Det grusomme med talen er at dens ærlighet: Den erkjenner at her kommer kan ingen håpe på å komme levende hjem. De kan snu, de kan flykte inn i fjellene. Men selv det å flykte fra et slag som er tapt, kan være langt verre enn å tape slaget. Og kong Théodens tale innbyr rytterne til å styrte seg selv i avgrunnen med ham fordi det er riktig av dem å ofre seg for sine venner. Dessuten, for den som tror er det alltid et håp: Ingen kan vite hvilken morgenrøde som kommer til å stige opp fra blodet rytterne yter for sine venner.
Når vi hører kong Théodens tale, så hører vi mange taler på én og samme tid. Vi hører selvsagt talen innenfor sine egne fiktive, narrative betingelser: en konge som omsider finner motet til å lede ved eksempel, til å fylle sine sko som konge. Men vi hører også konkret Tolkiens egne historiske erfaringer fra Første verdenskrig og lengselen etter sønnene i Andre verdenskrig. Vi blir minnet om at det er en historisk tilfeldighet – kanskje midlertidig – som gjør at det ikke er oss som sitter i skyttergravene, og hører talen til oss selv i en annen verden der tilfeldighetene utspilte seg annerledes.
Men vel så viktig hører vi også en grunnkristen, eller nærmere bestemt katolsk, tale: om forfølgelse og martyriet. For løftet vi er blitt gitt av vår konge, Jesus Kristus, er også i en forstand død. Og det er lett å tenke at det løftet er gitt til kristne til andre tider aller på andre steder. Men forfølgelse og martyriet kommer i likhet med døden i mange varianter. Historiens gang, slik Tolkien forstod den, er dessuten at alt ikke bare blir bedre og bedre – tvert imot blir mye ofte verre. Til hvilken grad er vi for eksempel sensitive for den åndelige «død» som omgir oss, og hvordan den griper inn i oss? Er vi beredt til å gjøre vanskelig valg for å virke imot den? Til å korsfeste oss selv med Kristus for å leve hellige liv? Den kristne seieren, det kristne livet, går bare igjennom døden. Innbydelsen vi blir gitt er derfor å styrte inn i den sammen med Kristus.
Den stille uke
Vi er i ferd med å tre inn i den stille, hellige uke – der nettopp død er ett av de viktigste temaene. Det er en god anledning til å reflektere over hvor fraværende døden er i den protestantiske kristenkulturen. Det handler delvis om overgripende, samfunnsmessige utviklinger. Døden er institusjonalisert, den er flyttet bort fra stedene vi er. Den medisinske teknologien gjør at døden også dyttes lenger og lenger inn i fremtiden.
Men den protestantiske fremmedgjortheten for døden handler også om noen bestemte teologiske valg, som ikke å ære helgener og martyrer eller be for mennesker som er døde. Slik har døden, utover selve begravelsesritualet, blitt fremmed også for den protestantiske kristenkulturen. De døde er dem som ikke er her. Andre teologiske veivalg er mindre bevisste: Det at et hellig kristenliv krever at vi dør fra oss selv appellerer nok verden til velfødde, aldrende forsamlinger i Den norske kirke eller for de unge og hippe i frikirkene. Slik har man utarmet meningsinnholdet i en sammenhengende konseptuell verden: synd, offer, bot, forsakelse, faste er blitt fremmede størrelser i den enkelte protestants liv. Hvorfor skal jeg holde på med dette? Hva er vitsen med å korsfeste seg selv?
Selv om den katolske kulturen også er preget, forblir den katolske forestilling en ganske annen: Her er den kristne kirke en kirke av levende, både dem som er levende i en jordisk og kroppslig forstand, og de som er det på andre måter. Det gjør noe med den troendes forståelseshorisont: Vår idé om av hva som er virkelig påvirkes av hvem man mener å stå i felleskap med. Når man ærer helgener og martyrer blir man umiddelbart klar over at kristentroen faktisk krever alt av oss, og ikke minst at livet man selv lever er så stykkevis og delt. Når man ber for de troende som renses i skjærsilden, blir man umiddelbart minnet om at det engang er jeg som skal bli renset. Det påvirker vår forståelse av eget liv – av behovet for syndsbekjennelse og omvendelse, om å korsfeste sitt selv her nå. Og når vi trer inn i fastens bot og forsakelse, gjør vi noe med dette behovet.
For i døden finner vi ut hvem vi egentlig er, nakne og stusslige – men likevel uendelig elsket
Om å bli ny
I den hellige uke er vi lei, kroppen er utmattet, det blir tyngre og mørkere – og det eneste som holder oss gående er at vi vet at det brått blir lettere og lysere. Og disse kontrastene blir bare virkelige dersom vi tar dem inn over oss, og lever i dem. Med andre ord, vi kan kun leve i en erkjennelse av oppstandelsen som uendelig god dersom vi også tar inn over oss døden som er vårt lodd – dersom vi forholder oss til vår egen syndighet og egen svakhet. Og det gjør vi igjennom bot, forsakelse og faste, dette møtet med Gud i «døden» som vi ikke kommer uendret fra. For i døden finner vi ut hvem vi egentlig er, nakne og stusslige – men likevel uendelig elsket. Vi lar Gud begynne arbeidet med å gjøre oss klare for å stå foran seg selv.
I Ringenes Herre finner vi denne transformasjonen representert i reisen til Frodo og Sam. Ringen de skal ødelegge handler ikke bare om makt, men alt som appellerer til vår syndige disposisjon. Og reisen mot Dommedagsberget – der Frodo destruerer synden han har kjælt med og gjort til sin – er ikke bare evig befriende; den er samtidig noe som volder ham smerte.
Poenget til Tolkien er ambivalent. Sam kommer hjem til en familie som venter ham; en scene som er sprengfullt av det gode i veden. Samtidig har synden rammet Frodo på en måte som gjør at selv disse godene har mistet noe av sin glans. Nå er ikke dødens overgang noe som skremmer ham: Døden er en velsignelse, ikke en forbannelse, slik den var tenkt å være. Og vi enser at Sam etter hvert må erkjenne det samme: at reisen, ringen, og døden også har rammet ham på måter han ennå ikke helt forstår – og at på tross av alt det gode han har, så vil heller ikke han få det helt godt før han har vært igjennom dødens overgang.
Det kristne kallet er ikke bare å gjøre seg kjent med denne smerten, men å bli venn med den. Da vil vi kjenne på lengselen etter å bli renset og omformet i det varme mulmet av døden, i Guds morsliv, slik at vi kan bli født påny, inn i en annen og bedre verden. Og den reisen, den transformasjonen, begynner her og nå.
