En samtale om påskeharen, nissen og Jesus ble en tapt mulighet

I Aftenposten spør Gard Sandaker-Nielsen, leder i Åpen folkekirke, om det er en belastning å være kristen i Norge. Han oppfordrer oss som har en tro eller et livssyn til å våge å fortelle om det for å skape gode samtaler om tro. Denne teksten traff meg, fordi den tar opp spørsmål jeg har stilt meg helt siden jeg uforvarende havnet i en samtale om påskeharen, julenissen og Jesus på kontoret.

Jeg har vokst opp med tanken om at tro en privatsak. På jobben snakker vi aldri om tro og det å skulle spørre en kollega om religiøs tilhørighet er for meg like upassende som å spørre hva vedkommende stemte ved forrige valg. Likeledes er det heller ingen på kontoret som vet hva jeg tror eller ikke tror.

Jeg var taus

Derfor jeg var fullstendig uforberedt da tro likevel ble et tema. En kollega fortalte om hvor vanskelig det har vært for henne og hennes partner at kristne i deres familie fordømmer helt grunnleggende valg de har tatt for sine liv, og dermed også hvem de er.

Jeg har stor respekt for min kollega og kjente sterkt på at jeg burde si noe. Likevel ble jeg sittende taus. Jeg visste ikke hva jeg skulle si, og var redd for å såre henne hvis jeg formulerte meg feil.

Mens jeg grublet på dette fløt samtalen videre og stoppet ikke før noen vitset om en t-skjorte de hadde der Jesus ble sammenlignet med julenissen og påskeharen.

Jeg kunne selvfølgelig ha følt meg støtt, men jeg gikk hjem mest med følelsen av en tapt mulighet. Både for meg og mine kollegaer.

For jeg er kristen, men jeg deler ikke verdiene til min kollegas familie. I ettertid tenker jeg at det er nettopp dette jeg skulle ha sagt og at disse ordene kunne ha åpnet for en god samtale om tro slik Gard Sandaker-Nielsen etterlyser i sin kronikk.

Ved å være tause går vi også glipp av hverdagslige samtaler om tro, som kan synliggjøre for de som ikke er troende at religion er så mye mer enn opphetete debatter om verdispørsmål.

Kanskje jeg til og med kunne ha utfordret kollegaene mine på noen av deres fordommer?

Går glipp av samtaler

Jeg gikk også hjem med en gryende erkjennelse av at jeg ikke lenger er overbevist om at tro er en privatsak. For er vi tause om troen blir den til slutt så liten at ingen ser den, og i vår iver etter å ikke belemre folk med vår tro risikerer vi at andre uforvarende tråkker over våre grenser slik jeg opplevde den dagen på kontoret.

Ved å være tause går vi også glipp av hverdagslige samtaler om tro, som kan synliggjøre for de som ikke er troende at religion er så mye mer enn opphetete debatter om verdispørsmål.

Hvis vi skal være et livssynsåpent samfunn så må vi være åpne om tro og tørre å gi det plass i hverdagen. Og derfor mener jeg at vi bør ta på alvor oppfordringen fra Gard Sandaker-Nielsen om å våge å snakke om tro – særlig i møte mennesker som selv ikke tror.