Innrømmelser fra en ulydig prest

Jeg har visst at jeg som prest noen ganger var «ulydig» mot liturgiske formuleringer. Jeg ønsket imidlertid å ta budskap, kirkens tro og menneskers liv på alvor, og ønsket aldri lettvinte eller bedrevitende løsninger på dilemmaer jeg sto i. Men dilemmaene var der – på ulike måter – av praktisk-teologisk art. Etter mange år med tilknytning til miljøet ved Institutt for sjelesorg og Olavskirken på Modum bad, og etter prestetjeneste, de siste 10 åra i Berg menighet i Halden, har jeg gjort meg en del tanker om hva som er «godt og tjenlig» - ut fra formidlingsperspektiv.

Levd liv

Ord er ikke nøytrale. Og mennesker som hører ordene er aldri «blanke ark». Å lese en vanskelig gammeltestamentlig tekst uten andre kommentarer enn: «Slik lyder Herrens ord», tilsvarer ikke det vi – heldigvis – har lært om kommunikasjon og menneskesinn! Ordene vil lande i et levd liv, i forutinntatte holdninger til kirke og tro, og i ren og skjær misforståelse fordi det trengtes en kommentar for å forstå sammenheng og bakgrunn for teksten.

Når vi så, etter en bibeltekst som ofte er kort og tatt helt ut av sammenheng, får høre «slik lyder Herrens ord», ligger muligheten åpen for i dårlig kommunikasjon. I beste fall fører den ikke til et problem. I gudstjenestelivet i Olavskirken var vi imidlertid svært oppmerksom på hvordan tekstene møtte menneskers liv og kunne gjøre skade i stedet for å formidle håp. Jeg husker sykehuspresten som sa: «Etter den evangelieteksten må vi synge Kyrie – og ikke halleluja!»

Klassiske tekster

Jeg lurer på om vi prester iblant kan bli blinde for, eller undervurderer, hva vi formidler i en gudstjeneste. Det er ikke modererende småprat som er løsningen. Det er ofte bare forstyrrende. Men kan det forberedes en kort ingress, et par korte setninger for å sette teksten i sammenheng? Dette koster kanskje litt mer arbeid før en gudstjeneste, men rundt om i menighetene er det mange gode tekstlesere å være i dialog med – og jeg tror dette kan virke både inspirerende og fint å være med på!

Jeg innrømmer at jeg i våre gudstjenester har brukt formuleringen: «Slik lyder Bibelens ord.» For meg er det å konstatere et faktum: Det er Bibelens ord vi leser. Guds ord, men også menneskers ord om sine liv og sine gudserfaringer - inspirert av Den hellige ånd for å være en tiltale til nye tider og mennesker. Klassiske tekster i en levende bok!

Solveig Mysen, leder av Nemnd for gudstjenesteliv, understreker at avslutningen av det som leses er viktig for de som opplever gudstjenesten Det tror jeg er helt riktig – og nettopp derfor tror jeg det er viktig å tenke gjennom ut fra det jeg over har skrevet. Å si «slik lyder lesningen», slik Harald Peter Stette, tidligere prest i Den norske kirke foreslår, yter etter min mening ikke rettferdighet til det store vi er med på: Å formidle og forkynne håpet inn i vår verden – også gjennom ord!

Ja, jeg har nok vært ulydig!

Kristus kjent

Denne samtalen er en del av flere store samtaler om liturgiens ord inn i vår tid, og om å kunne være nytenkende der det er nødvendig for å få fram evangeliet. Eller som det sies i våre fransiskanske grunnregler; for «..å gjøre Kristus kjent og elsket.». For meg som prest var også dåpsliturgien et sted der jeg best kunne formidle håpsordet, evangeliet, gjennom å si til dåpsbarnet (og foreldrene!) at «Gud har bekreftet deg som sitt barn.» Og i gravferder har jeg vært varsom og sparsom med det vi i vår kirkelige tradisjon kaller «Den lille bibel». Den har i stedet for meg vært et viktig bidrag til samtale og formidling – gjennom å sette den inn i en større – ikke løsrevet – sammenheng. Ja, jeg har nok vært ulydig! Men jeg er glad i bibelen, glad i menneskemøter og formidling – og jeg vet også at jeg har gode teologer i ryggen!

Og jeg skammer meg ikke over evangeliet!

Vil du lese bakgrunnen for debattinnlegget? Les denne saken.

[ Mener kirken bør skrote formuleringen «Slik lyder Herrens ord» ]