Lyden av et menneske

Det var da jeg leste at ordet person kan bety «noen det klinger av», at det slo meg at så mye av det jeg har skrevet i årenes løp har berørt nettopp dette: Tomrommet i kirkeklokker, den tomheten som er skillet mellom stumhet og sang, stillheten som er sjelens stemmegaffel – og så lengselen etter å finne sin plass og våge å tro at den sangen som bor i dypet av ethvert menneske kan lyde friere og klarere. Troen på at det finnes noen som lengter etter akkurat den sangen, den som det bare finnes ett eneste eksemplar av, og som har anstrøk av både det menneskelige og det guddommelige.

Jeg liker å snakke om det åndelige livet i et musikalsk språk. «Tonen» eller «sangen» er et gjennomgående tema i Bibelen, og lyder fra første til siste bok. Da Gud skapte verden sang morgenstjernene, og når historien en gang er ved veis ende vil vi ikke høre angstrop og hjerteskjærende skrik, men en sang. «Den nye sangen», lyden av frigjorte røster og hyllesten til lammet. Lovsangen som i all evighet skal nå nye høyder.

Gjennom hele livets kretsløp synger vi. Når det lille barnet skal sove funker det dårlig med foredrag, da holder vi barnet tett inntil oss og synger eller nynner. Til fødselsdag og fest, når livsveiene til to mennesker løper sammen til én, da synger vi. Og når vi samles for å ta farvel med den vi elsket, da – om ikke før – vet vi at det ikke holder med fine ord. Da får vi heller synge.

Min første store leseropplevelse

Først da jeg var 18 år hadde jeg min første virkelig store leseropplevelse. Jeg hadde naturligvis lest tidligere og fått noe ut av det, men det var ikke før jeg ble svøpt inn i Sven Lidmans bok Bryggan håller, at jeg ble kjent med den fantastiske og forførende følelsen som bare lesing kan gi. Jeg ville ha mer. Sven Lidman var kulturpersonligheten som etter sin dramatiske frelsesopplevelse sjokkerte samtiden ved å knytte seg til den unge svenske pinsebevegelsen. Det var en raskt voksende, åndelig bevegelse som på den tiden ble uthengt i media som svermerisk og direkte helseskadelig. Lidman ble raskt en stjernepredikant som sammen med Lewi Pethrus og Einar Ekberg fylte Filadelfiakyrkan til bristepunktet.

Da Gud skapte verden sang morgenstjernene, og når historien en gang er ved veis ende vil vi ikke høre angstrop og hjerteskjærende skrik, men en sang

Boken Bryggan håller inngikk i prekensamlingen hans. Denne samlingen lå i en eske som jeg fikk tak i på en auksjon i Västervik, da jeg bodde der. Den første boken ledet meg videre til de andre. I flere av bøkene forteller Sven Lidman om den natten da livet hans fikk en total omveltning. Han hadde slått gjennom som poet. Responsen på hans erotiske diktning var massiv. Det leserne hans ikke visste, var at Sven Lidman i virkeligheten hadde en ødelagt sjel. Han visste altfor godt at livet hans gikk mot undergangen. Men ved helvetes stup grep Gud inn, og omvendelsen var umiddelbar og dyp.

Når han skriver Bryggan håller har det gått noen år siden den store frelsesopplevelsen. Omvendelsen er ikke et tilbakelagt stadie, men den har blitt del av en hverdagslig rytme. Nå undrer han seg over hvordan han skal ivareta det autentiske, og hvordan han kan unngå å komme med åndelig tomprat. Det er tonen i livet han lengter etter. Et av de første kapitlene i boka bærer overskriften: «Tonen egentlig for slott og hytter». Jeg husker jeg festet meg ved ordet «egentlig», som jeg tenkte var malplassert. Men senere, da jeg slo opp ordet i en eldre ordbok, fant jeg ut at ordet «egentlig» kan bety det riktigste eller viktigste i øyeblikket.

Minnet av en sang

Sven Lidman skriver og taler mye om tonen. Han vet godt at han er en uvanlig begavet poet og forfatter, men når han etter omvendelsen begynner å skrive tekster med åndelig innhold, er det ikke lenger så selvsagt at begavelsen hans er en ressurs. Han forteller hvordan han ba om dette til Gud: «Jeg ba spesielt om at hvis dette var hans vilje, at han da også ville gi meg den rette formen, de rette ordene og ... den rette tonen». Møtet med skjønnhetens kilde, og med ordenes og musikkens opphavsmann, hadde gjort Lidman kvalitetsbevisst på en ny måte. Det holdt ikke lenger å formulere seg stilsikkert. Nå gjaldt det også å finne kraften i øyeblikket, det som ikke gjemte bort det møtet som forfatterskapet og forkynnelsen hans nå siktet mot.

Kan det være at vi alle bærer på minnet av en sang inni oss, en melodi som sammenfaller med vår dypeste bestemmelse som mennesker?

Sven Lidmans offentlige taler er gjennommusikalske. «Ordene er, om noe, forgjengelige ting, men Sven Lidman var for alltid lenket til dem, til deres klang, deres rytme», som Bo Strömstedt skriver i boken Löpsedeln och insidan. Og det er en særegen og klar melodi som bærer ordene når Lidman forteller om etterdønningene av møtet med Gud: «Frelse er en gjenoppdagelse og gjenvinning av sjelens innerste og mest originale, guddommelige melodi», skriver han; «Å være frelst er å få sin livsmelodi forløst og avspilt.»

Tanken er svimlende: Kan det være at vi alle bærer på minnet av en sang inni oss, en melodi som sammenfaller med vår dypeste bestemmelse som mennesker? Et refreng om en grunnleggende sannhet om oss, om livet vårt og den Gud som ga det til oss? Jeg tror det. Jeg tror at det finnes en strofe som alle kan, men som ligger gjemt på bunnen av våre liv og som venter på å bli forløst. En tone av lengsel som ikke har med klassetilhørighet eller lærespørsmål å gjøre, men som er sjelens lengsel etter Skaperen. En lenke der den ene enden er knyttet til et opphav evigheter før oss, og om det er sant, der den andre enden har sitt feste langt bortenfor vår uro og usikkerhet.

Å skjelve som en streng

For mange år siden inviterte jeg en av Sven Lidmans sønner, som også heter Sven Lidman, til vår kirke. Vi samtalte om den særegne poetpredikanten som var hans far. Senere har vi holdt den samme samtalen ved mange anledninger, men bare ved ett tilfelle fortalte han om et ritual som faren hadde, og som barna til Lidman syntes var ganske flaut. Når far Lidman prekte, satt alltid familien på første rad i den enorme storsalen i Filadelfiakyrkan i Stockholm, og ifølge Lidman junior innledet alltid faren prekenene på følgende måte: Før han åpnet sin store bibel for å lese prekenteksten, tok han en klokke opp av lommen. Det var et gammelt lommeur med tilhørende lenke. Han plasserte uret på talerstolen og lot så lenken sno seg omkring uret. Rundt og rundt. En nesten lydløs bevegelse. Først når hele lenken lå som en glorie rundt uret, introduserte han versene han skulle lese.

Jeg tror at det finnes en strofe som alle kan, men som ligger gjemt på bunnen av våre liv og som venter på å bli forløst

Sven Lidman junior fortalte at disse korte øyeblikkene opplevdes som en evighet for barna. Tiår senere tok han motet til seg og spurte faren om manøveren. Han fortalte hvor flaut han synes det var og lurte på hva det hele var godt for.

«Det skal jeg fortelle deg min, sønn», svarte Sven Lidman med den høytidelighet som samtiden krevde. «I løpet av tiden det tok for lenken å falle, kjente jeg på stemningen i salen, og det hendte mer enn en gang at jeg i løpet av den tiden byttet tema for prekenen».

Jeg tror at vi er mange – ikke bare predikanter – som møtes og forenes der, i lengselen etter å bli berørt og selv bli en tone, å bli et menneske som det klinger av. Den tonen som slipes av alt det livet bærer med seg; nederlag og seier, storm og stillhet. Lengselen etter å få bli noe annet enn en tannhjul i et tikkende maskineri eller et ekko av lyden i samtiden. Men en tone. Gjenklangen av den Gud som bare kan elske. Det blir man ikke rett som det er. Det fordrer en stor dose indre stillhet. Men også motet til å la seg røre, berøre og skjelve som en streng.