Å leve med to syn er ikke mulig

Mangfold har nærmest fått status som et honnørord. Mye kan legges i det, og det kan bli slik Fellesorganisasjonen uttrykker det: «Mangfold kan lett bli et tomt honnørord – et politisk korrekt ønske som alle kan enes om.»

En kan også oppleve at det såkalte mangfoldet blir et press til ensretting. Å stå for en klassisk forståelse av hva en mener er rett i spørsmålet om likekjønnet samliv, blir stadig mer krevende.

Flere kirker å velge mellom

Jeg er takknemlig for synoderådets vedtak, som slår fast hva Frikirken står for i dette spørsmålet. At det er krevende for den som ønsker et annet utfall er forståelig.

Jeg fikk en del «tyn» da jeg i april ble intervjuet i Vårt Land i forbindelse med at nestleder i synodestyret gikk av. Her sa jeg: «Kan ein ikkje leve med Frikyrkja sitt samlivssyn så kan ein finne andre kyrkjesamfunn som passar betre. Det er heilt rederleg.» Noen mente at jeg nærmest ba dem som var uenig om forlate Frikirken. Det sa jeg ikke. Mitt poeng var og er at de som ikke kan leve med det Frikirken står for, har mulighet til å finne en menighet/kirke hvor de finner seg bedre til rette, og som lærer i tråd med den lære man vil at en kirke skal ha. For 40 år siden forlot jeg selv det som den gang het statskirken. Grunnen var statens utøvelse av makt i kirken.

En kirke kan ikke leve med et mangfold når det gjelder læren i dette spørsmålet

To syn er ikke mulig

Hva så med å leve med to forskjellige syn? Den som vil se, ser at det blir stadig vanskeligere for dem med et konservativt syn i Den norske kirke. I en panelsamtale under Oslo Pride i sommer sa biskop i Oslo: «Jeg tenker at jeg ikke kan ansette mennesker som ikke vil vie alle» (VL 26.10). Hun har siden omtalt det som høyttenking. Men preses Fykse Tveit har så sagt at «Veitebergs høyttenking er i tråd med Kirkemøtets vedtak» (VL 24.11). Her ser vi at mangfold fort kan gå over i ensretting. Det blir stadig vanskeligere for prester og andre som vil stå fast og forkynne at likekjønnet samliv strider mot Guds Ord.

Tiden er inne for å snakke sant og ærlig om det som skjer, og som også vil skje i Frikirken om en skulle komme til en ny lære om likekjønnet samliv: Å leve med to syn i dette er ikke mulig. At dette er et kirkesplittende spørsmål behøver vi ikke gå langt for å finne. Metodistkirken står midt opp i det. Her opplever de splittelse i menigheter og kirkesamfunn.

En utarmende strid

En kirke kan ikke leve med et mangfold når det gjelder læren i dette spørsmålet. Her kan man bare ha den lære som kirken har hentet i Guds Ord. Det står og faller vi på som kirke. Vi kan heller ikke i det uendelige leve med strid om dette! Det virker utarmende og det går utover vårt oppdrag som kirke; å forkynne evangeliet om Jesus. Vi har allerede i kirkelandskapet i Norge et mangfold omkring likekjønnet samliv. Da er det bedre for alle om man søker seg til det kirkesamfunn hvor man finner den lære en kan leve godt med.

I Ap.gj. 15 finner vi en hendelse som er til ettertanke. Paulus og Barnabas, som har stått nært i tjeneste, blir uenig om de skal ha med seg Johannes på reise: «Det ble en så bitter strid mellom dem at de skilte lag.» Her var ikke engang et lærespørsmål det dreide seg om. Vi hører ikke senere at Paulus og Barnabas er sammen i tjenesten mer.

Noen vil tenke at det er de konservative som må vike. Er det rett at de som står fast i den lære som Frikirken alltid har hatt, og ikke vil bøye av for en ny, er de som må gå? Eller er det de som vil innføre en ny lære som må besinne seg og avslutte striden? Les gjerne Jeremia 6.16.